onsdag
Når man gjør noe feil.
2/03/2010 11:42:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg lever et liv basert på teorien: "spis det som blir servert til middag, uansett hva det måtte være," og som oftest går det bra. Noen ganger gjør det ikke det. Noen ganger slår ting fullstendig feil vei. I blant, avhengig av hvordan dagene eller øyeblikket er, sitter jeg ved matbordet i all offentlighet, med gaffelen i hånden og med mat som jeg enten liker godt eller ikke er så glad i på fatet - mens noe ekkelt, grusomt og mindre godt raser, hyler og skriker inne i meg. Selv om jeg er flink til å spise, selv om jeg ikke er så redd lengre som jeg en gang var, selv om jeg har lært, jobbet og alt det der - kommer det slike dager. Sånn er det å ha en spiseforstyrrelse og for å si det på en relativt pen måte: det er ikke gøy. Ikke i det hele tatt.
Hver gang dette skjer føler jeg meg som en komplett idiot. Spesielt siden jeg får dårlig samvittighet for absolutt alt. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke har så lyst til å si noe som helst til noen, dårlig samvittighet fordi jeg kanskje ødelegger ei stemning som kunne vært bra, dårlig samvittighet fordi jeg tenker slik, dårlig samvittighet fordi spiseforstyrrelsen snakker fryktelig høyt, dårlig samvittighet fordi skyttsvergen forteller meg hvor teit og patetisk jeg er. Dårlig samvittighet fordi jeg sitter med den følelsen av å svikte meg selv. Svikter meg selv både fordi jeg gjør reagerer slik og fordi jeg vet at jeg kommer til å bli rasende om jeg skulle finne på å forlate stedet.
Noen ganger skjer det. Noen ganger kaster jeg inn håndkleet før jeg har gitt det hele et ordentlig forsøk og det er ikke alltid jeg tenker over hva jeg har gjort før jeg plutselig har forlatt stedet og rømt fra situasjonen. Heldigvis er det svært sjeldent og heldigvis, heldigvis er hvert eneste øyeblikk, hver eneste time, dag og så videre, en ny sjanse til å endre vei, skifte fil og gå tilbake til det man vet er rett og riktig.
Jeg blir fryktelig sint på meg selv når jeg blir svak og gir etter for spiseforstyrrelsen, men til gjenjeldt greier jeg også å bli stolt når jeg henter meg inn igjen.
I går var det slik. Jeg slapp inn et mål, jeg stakk av med halen mellom føttene og gråt en skvett da jeg oppdaget hva jeg hadde gjort. Men så var jeg ganske flink også. "Du blir ikke frisk hvis du gjør dette flere ganger! Du vet det. Du må gjøre noe med det. KOM IGJEN."
Jeg måtte puste i den berømte firkanten og stoppe opp et lite øyeblikk før jeg begynte forfra igjen. Her og nå situasjonen. Akseptere at gjør feil. Ting går galt i blant. Selv om jeg ikke hadde det så veldig fint på noen som helst måte, gikk det bra. Jeg greide det. Det går an.
*
Jeg er heldig. Heldig som har venner som klapper meg på skulderen, gir meg klemmer i hytt og gevær, venner som ser meg for det jeg er og ikke for alt annet. Jeg er heldig som har venner som fortsetter å spørre om jeg vil ha det eller det eller det, selv om jeg ikke akkurat er så flink til å si ja. Det får meg til å føle meg inkludert. Jeg er heldig som har venner som er sta, som diskuterer litt og som sier det de mener. Jeg er heldig som har venner som sparker meg i baken og som av og til skriker inn i øret mitt "DET ER IKKE FARLIG." Venner som ser bort fra alle de små detaljene og som fortsatt orker å være der dag ut og dag inn. Jeg er heldig. Takk.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Du har kommet et godt stykke på veg. Kjenner jeg blir glad av å lese bloggen din, du skriver med håp, styrke og vilje. Og ikke minst; jeg er utrolig glad på dine vegne! (Ikke tolk meg feil, jeg tror ikke det er lett..)
Så må jeg si at du er heldig, som har slike venner ! (:
Du har så rett Annika,enkelte dager er verre enn andre Noen dager vil kampen bli litt vanskeligere å kjempe,og tanker og følelser river hardt i deg,men du kjemper tilbake,og ja,kanskje taper du kampen innimellom,men det er kun små tap i forhold til alle kampene du vinner. Man må også la seg ha lov til å tape noen kamper,fordi det gir deg ekstra spirit til å kjempe med nebb og klør for å vinne den neste.
Å bli frisk kommer ikke over natten som du sier,men å komme seg gjennom hver dag med de små utfordringene som kommer.
Det er viktig å ha sånne venner som du har,fordi man trenger et ekstra puff og et lite spark bak når man står fast. Og når du får det lille sparket bak som du trenger,så får du økt din motivasjon og din styrke som igjen gjør at du kan tuppe sf'en hardere i ræva og utfor kanten.
Gi deg selv ros for alle kampene du vinner Annika,og husk at det ikke er noe nederlag å tape noen av dem innimellom. For nå er du faktisk sterkere enn sf'en.
klem