torsdag
Annikas takkeforsøk til Capio.
12/10/2009 01:50:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
11.desember 2009
Kjære alle sammen
Kjære alle sammen
Jeg har tenkt fryktelig lenge på dette å skulle avslutte behandlingen min her, og jeg føler virkelig at jeg må skrive noen ord til dere. Det største problemet er det at jeg ikke verken vet hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal klare å formulere meg slik at det er mulig å forstå hvor takknemlig jeg er. Det er ikke det at jeg ikke tror at dere ikke forstår nettopp det, for det er jeg helt sikker på at dere gjør.
Jeg har jobbet så hardt for å komme hit jeg er i dag og jeg tror ikke jeg kunne gjort det bedre. Jeg har kommet så langt, og jeg ville aldri klart det uten dere. Pappa, som er en veldig troende og religiøs mann, tror at Gud har spilt en stor rolle for at jeg har fått muligheten til å komme hit. Han tror virkelig at det også.. ja, jeg vet ikke helt hvilke ord eller hvordan setningen skal være, men det skal i alle fall være noe om det med Gud her også. Han har en tanke om at dere er en del av den godheten og kjærligheten Gud har til menneskene; en del av hvor høyt Gud elsker de livene han har skapt. Pappa tror så sterkt på dette, og ja, selv om jeg ikke har valgt den samme livsveien som ham, er det noe i det. En ting er i alle fall sikkert: Capio er unikt. Det finnes ingen steder som kan sammenlignes med den behandlingsmetoden dere bruker, og det finnes ingen plasser der det er så mange fantastiske mennesker på samme sted. Jeg har aldri fått en sånn velkomst som jeg fikk da jeg kom hit, jeg har aldri hatt den samme opplevelsen noen gang i mitt hittil nittenårige liv, jeg har aldri opplevd noe lignende. Mamma, pappa, søsknene mine, besteforeldrene mine, venner og alle andre er overbevist om at dette er et hus fylt med engler (som så mange andre sier). Og det er sant.
Som jeg sa til personal.X her om dagen: i år ønsker jeg meg ingenting til jul. Jeg har fått den største gaven av alle. Ved hjelp av den støtten og hjelpen jeg har fått her, har jeg klart å reise meg på føttene igjen. Jeg har fått den gaven og endelig oppfylt et av de ønskene som står øverst på ønskelista mi og over ting jeg skal og må gjøre før jeg dør når jeg en gang blir gammel: få livet mitt tilbake igjen. Ved hjelp av alle dere som jobber her, har jeg fått muligheten til å bli kjent med den jenta jeg er og som jeg hadde glemt eksisterte. Jeg har fått muligheten til å leve et tilnærmet normalt liv; kunne gjøre mange av samme tingene som folk på min alder og interesser jeg glemte jeg hadde har våknet til liv. Jeg kan danse, jeg kan synge og jeg har igjen lært meg å le. Jeg klarer å sette pris på de små gode tingene og jeg har forstått at det ikke er nødvendig å være best i alle ting i hele verden. Jeg er god nok som jeg er.
Jeg gir dere en orkidé som et forsøk på å si takk. Det er en av de vakreste blomstene som finnes, og en av de mest symbolske gavene jeg kan gi. Det har seg nemlig slik: da jeg avsluttet med en behandler for over et år siden, fikk jeg en orkidé i plast av henne. Det var fordi en uekte blomst ikke kan dø. Ofte sa hun til meg at jeg hadde noen små orkideer på innsiden av meg som jeg ikke ga muligheten til å… vokse. På kortet jeg fikk sammen med denne blomsten hadde hun skrevet: ”Kjære Annika. La dine indre orkideer få blomstre.” Ved å gå inn i behandlingen her, jobbe med i stedet for å stritte i mot har jeg fått hjelp til å gi jorden de små stilkene sto i næring og vann. Dere har gitt meg den tryggheten og kjærligheten jeg trengte for å komme i gang – og nå har disse orkideene endelig fått lov til å komme frem. De spirer, gror og i løpet av dette året har de sakte men sikkert steget opp fra jorden og i dag blomstrer de for fullt.
Et år og alt er annerledes. En gang var jeg død. Nå lever jeg. I dag vet jeg at livet er fantastisk.
Og alt det har jeg oppnådd takket være dere. Takk skal dere ha.
Mange, mange klemmer fra Annika
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Herlighet så nydeleg, Annika. Eg har ikkje ord. Men det har du. Og akkurat desse orda kjem til å feste seg i hjertet til dei som dei er meint til, og bli der for alltid. Det er jo slike resultat dei jobbar for.
<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3
Jeg har fulgt med her en stund, og må si at jeg har blitt veldig inspirert av deg
Ble rørt av brevet ditt
og føler meg så enormt heldig som nå, mot alle odds, har fått en plass på Capio, jeg også.
Det har vært så tungt å kjempe for den, men jeg ser ikke bort fra at deres oppmøte på stortinget kan ha spilt en rolle for det jaet jeg faktisk fikk til slutt... Så tusen takk for innsatsen!
Jeg håper at jeg klarer å bruke tiden min der like godt som det du har gjort. Du har kommet langt.
Lykke til videre<3
Takk june <3
Kasine: Tusen takk for fine ord! Du er utrolig heldig, det skal du vite. Det å få komme hit er for mange en lang prosess, men det er verdt det når man først får plass :)
Jeg tror du kommer til å klare det å bruke tiden. Det viktigste du gjør er å gå inn i programmet fra dag 1 og ikke stritte i mot - selv om det er fryktelig vanskelig og tøft. Det gir resultater :)
Jeg gråt når jeg leste dette.
Finner ikke de riktige ordene å skrive.. Du har mye å takke dem for, og det har du gjort i stor grad. Men ikke glem deg selv. Det er du som har gått veien, det er du som har kjempet, du som har spist og svelget!
Du inspirerer virkelig.
Lykke til videre, Annika!
Så utrolig fint skrevet. Jeg gråt nesten når jeg leste dette. For du fikk meg til å føle at det faktisk er et håp der ute.Jeg har hatt spiseforstyrrelse siden jeg var 14 år og nå skal jeg søkes inn på Capio. Klem