Dunk, dunk, dunk. Hjertet dunker så hardt i brystet mitt i det jeg går bortover korridoren i 1. etasje og jeg er helt sikker på at alle pasientene og personalet kan høre hvordan hjerteslagene raser av sted, fullstendig ute av kontroll. Pulsen er helt sikkert langt over åtti, noe som er unormalt for meg som har en hvilepuls på seksti. En helt normal hvilepuls fordi kroppen igjen fungerer. I dag fungerer den ikke. I dag får jeg ikke puste. I dag er jeg overbevist om at noe er fullstendig galt med meg.
"Jeg kommer til å dø," tenker jeg i det jeg løfter hånden og banker på døren til kontoret der både kontordamen og sjefen sitter . "Jeg kommer til å dø." Det verste er at jeg tror på det, selv om jeg egentlig vet at det bare er angsten som for øyeblikket virkelig har slått til.

Jeg banker på tre ganger før kontordama åpner døren. "Hei," mumler jeg. "er... sjefen her?" Og hjertet mitt, den voldsomme dunkende klumpen i hjertet mitt, slår hardere. Jeg vil forsvinne. Jeg ønsker meg et stort sort hull i bakken, slik at jeg bare kan falle langt ned i det og aldri komme opp igjen. For noen tanker, men disse kommer bare fordi jeg er så fryktelig redd for reaksjonene for det brevet jeg har skrevet til Capio. Jeg er redd for mine egne ord. Redd for at alt sammen kanskje blir feil og jeg vet ikke, jeg vet ikke hva jeg skal si. Ikke i det hele tatt.

"Nei. De er på møte alle sammen," svarer kontordama.
"Åh." Jeg er både glad og skuffet på samme tid, men nikker forsiktig med hodet. "Det stemmer. Kan du ikke si til henne at hun skal komme opp til meg etterpå? Når møtet og gruppa er ferdig?"
"Det skal jeg gjøre."

Og så går døren igjen med et smell.

Nå venter jeg. Jeg venter og venter og venter på at hun skal komme opp i leiligheten for å snakke med meg. Jeg venter så mye at jeg holder på å bli gal, jeg får ikke puste, jeg klarer ikke å tenke, jeg får ikke til. Det er slitsomt å ha hjertebank.
Ja, jeg er ferdig med gaven. Alt er klart. To brev er skrevet, pressanger kjøpt og jeg skal gi både behandleren min og Capio det i dag - selv om jeg avslutter i morgen.

Det kommer til å bli for mye for meg om jeg skal sitte der i det jeg sier takk og farvel, får alle lykkeønskningene og samtidig skal gi fra meg mitt forsøk på å si takk.

Jeg venter. Hun må komme snart, slik at jeg får det ut av verden og kan puste rolig igjen. Nei - det kommmer jeg for så vidt ikke å gjøre før jeg har gitt fra meg brevet til behandleren min,. DA kan jeg slappe av.

Av diverse grunner ble det ingen kakedate i går. Mest fordi de jeg skulle dra sammen med ikke hadde muligheten, og siden gårdagen ikke var en god dag, tror jeg ikke det ville vært så hensiktsmessig. Men jeg kommer til å gjøre det en dag, og jeg kommer til å klare det.