onsdag
Vonde farvel og feile føtter.
12/09/2009 08:58:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Dette er en sånn dag der alt er galt fra jeg dro meg opp fra senga og plasserte føttene på gulvet med feil fot først. Jeg har ikke spesielt lyst til å forholde meg til mine egne følelser og tanker. Ingenting mer å si om den saken.Rundene med "takk for nå, farvel og lykke til videre har begynt". Det startet så vidt på mandag med personal x, men siden hun dro før jeg fikk sagt ordentlig hadet, ble det ikke ordentlig. Ikke sånn jeg vil at det skal være. Det fortsatte i går ettermiddag med et takktakk til hun som har ansvaret for leiligheten - et farvel som ikke var så vondt fordi forholdet vårt ikke er så tett som det jeg har til flere av de andre som jobber her. Vi har vært sammen siden jeg flyttet opp i april, men likevel.
I dag var det nok et takk. Denne gangen til personal x. Et nydelig menneske som jeg har tilbrakt flerfoldige timer sammen med, spesielt i begynnelsen av tiden min her. Det var hun som forbarmet seg over meg etter flere vanskelige måltider. Det var hun som hadde hodet mitt i fanget sitt etter det første måltidet med fulle, normale porsjoner. Et måltid som jeg aldri i verden hadde trodd ville få plass i magen min, noe det selvfølgelig gjorde. Det var hun jeg så omentrent alle sesongene med sex & the city og den filmen som kom på dvd en eller annen gang. Det var hun jeg flyktet til Hellas med, med Mamma Mia. Det var hun som gikk min aller første 10 minutterstur sammen med. Vi har ledd sammen, vi har samme idiotiske og ironiske humor.
"Det kommer til å gå bra med oss begge," sa hun og øynene hennes var blanke. Jeg måtte bite meg hardt i leppa for å unngå tårene. Jeg har ikke lyst til å gråte, men det ser ut til å bli umulig - for... jeg sitter nå med tårer i øynene, og har ikke spesielt lyst til å gå til samtale med behandleren min om tjue minutter.
"Ja," sa jeg og holdt munnen min igjen en liten stund før jeg fortsatte: "du er et helt fantastisk menneske. Takk for alle de timene jeg har vært sammen med deg. Takk for alt du har gjort." Jeg får ikke takket nok for det er ingen ord som strekker til.
"vi sees igjen under andre omstendigheter. Jeg satser på at jeg aldri mer kommer tilbake som pasient."
Sånn er det. Det er tid for å si farvel og det er en del av livet. Jeg hater det - men jeg vet at det er på tide. Tiden er over og jeg tror jeg er relativt klar for å stå på egne bein selv om den idiotiske spiseforstyrrelsen virkelig river i håret.
Jeg har bestemt meg for å klare det. Nok er nok.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Det står respekt av dæ.
Livet e så verdt å leve. Du gjør en fantastisk jobb, Annika.
Hei Annika.
Jeg husker da jeg tok farvel med de fantastiske menneskene, og det var så rart, så sårt.
Men det kommer ikke til å være så sårt for alltid; husk det. Du har gjort/gjør en strålende jobb. Den jobben må du fortsette med selv om du ikke har dem ved din side lenger. Jeg håper du etter en periode kommer til å snu deg tilbake til den tiden, og tenke på hvor heldig og priviligerte vi som har hatt mulighet til å få hjelp fra Capio er. (selv om jeg vet du allerede nå tenker det)
Varme tanker fra P. :)