torsdag
Julebord og diversediverse.
12/10/2009 05:11:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
dette bildet er ikke fra Capio."Ja, velkommen til årets julebord!" sa sjefen på huset da det var tid for lunsj. Alle bordene i spisestua var satt sammen til et langbord, det var dekket på med fine glass, bordkort, juleservietter og alt som hører med.
"Det har blitt en tradisjon her. Hvert år før vi tar juleferie har vi julebord, og som dere ser, er det ribbe som står på menyen i dag."
Der sto vi ved plassene våre, hele gjengen. Jeg, alle de andre jentene, de fire behandlerne, den ene kokken som jobber her og de i miljøet som var på jobb i formiddag. Det var virkelig rai - rai og hælene i taket.
Et julebord på Capio er nok ikke helt likt de man drar på i jobbsammenhenger og lignende, noe som kanskje ikke er så rart. Men likevel: det var et julebord.
Jeg har aldri vært på julebord før; på den tiden der jeg var frisk nok til å gjennomføre noe sånt, var jeg for ung. Da jeg ble gammel nok til å delta på slike festligheter, var det helt uaktuelt å møte opp på et sted der det florerte med julemat i all verdens former og fassonger, desserter og det som hører med i jula. Ikke bare fordi jeg ikke klarte å spise det som ble servert, men også fordi jeg ikke ville at noen skulle anta at jeg var syk. Vel. Alle så det, selv om jeg ikke sa noe.
Som jeg skrev: det var ribbe på menyen. Siden jeg ikke spiser kjøtt, fikk jeg noen vegetariske greier - kanskje et litt lettere måltid i forhold til ribbe (som gjerne er fryktelig skummelt når man har en spiseforstyrrelse), men det var vanskelig nok. Julemat er og blir julemat, uansett om det er vegetarisk eller ikke. Det gikk bra.
I stedet for å få desserten rett etterpå, ble den plassert på bordet til fika: Riskrem og sånn saus. Av alle ting i hele verden hadde jeg faktisk håpet på at vi ville få det en eller annen gang før jeg dro min meg. Akkurat som jeg hadde, nok en gang, håpet på at jeg ville få med meg den julemiddagen som i dag var en lunsj, før jeg dro. Jeg har nemlig store planer om å spise riskrem til jul, og nå kommer jeg til å klare det!
Jeg tror denne julebordgreia er en veldig smart ting.
*
Etter den veldig lange lunsjen, hadde jeg den obligatoriske legesjekken man har ført utskrivelse. Ikke store greiene; blodtrykk, puls, lytte på hjertet og så videre. Det eneste som fortsatt er et lite problem er kulden og blodomløpet i hender og føtter som fortsatt har litt å gå på, men ellers er alt som det skal. Mensen er på plass, hormonene suser og går - det gjør dessverre kvisene også, hjertet slår fint og så videre. Ting er okei. Kroppen min har det relativt bra, selv om det fortsatt er noe igjen. Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å stelle pent med den, for ja, jeg kan ikke leve uten to føtter, et hjerte som slår og to lunger som kan føre oksygen rundt i kroppen min. Og jeg vil leve. Jeg vil virkelig leve.
*
Capio - sjefen kom aldri. Det har vært mennesker fra Volvat på besøk, så hun har vært opptatt store deler av dagen. Da jeg var ferdig med legetimen min, orket jeg ikke å vente lengre. Jeg rasket med meg brevet til behandleren min og det jeg har skrevet til Capio, trampet opp trappen til tredje etasje og banket på.
"jaaltsånåskalduhøreher," sa jeg.
"jegmåbarefådetteutavverdenmedengangfordetbliraltforvanskeligformegimorgen. Såderfor: versegod. dennertilcapio og duslipperikkeunnaduheller." Jeg har aldri snakket så fort i mitt liv, og jeg var så redd og flau og alt på en gang. Selv om jeg så absolutt ikke har noen grunn til å være noen av delene. Jeg slengte, bokstavelig talt, alle arkene på det sorte lille bordet hun har ved siden av den stolen jeg alltid sitter i.
"jaaltsånåskalduhøreher," sa jeg.
"jegmåbarefådetteutavverdenmedengangfordetbliraltforvanskeligformegimorgen. Såderfor: versegod. dennertilcapio og duslipperikkeunnaduheller." Jeg har aldri snakket så fort i mitt liv, og jeg var så redd og flau og alt på en gang. Selv om jeg så absolutt ikke har noen grunn til å være noen av delene. Jeg slengte, bokstavelig talt, alle arkene på det sorte lille bordet hun har ved siden av den stolen jeg alltid sitter i.
Deretter kastet jeg boka på bildet over i fanget hennes. "Denne er til deg. Fordi... den er så fin. Du må åpne den."På den første siden hadde jeg skrevet det samme sitatet (skrevet av Paulo Coelho) som jeg har klistret opp på internat - rommet mitt: "den viktigste veien var den som fikk henne til å gå."
Hun ble sittende stille mens hun så på meg, og før hun fikk gjort så mye annet enn å gi meg en veldig lang klem, åpnet jeg døren og lot behandleren min sitte alene igjen inne på det velkjente kontoret sammen med en bunke papirer og ei bok som jeg kjøpte til henne for flere måneder siden.
For en dag det har vært. Tung, vond og vanskelig - men også viktig og utrolig nødvendig. I alle fall for min del.
takkebrevet jeg skrev til Capio er innlegget under.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Jeg skulle ønske du kunne vise de to siste innleggene dine på bloggen til dem du vil takke. Den varme takknemligheten din kunne ha smeltet en gråstein. Det trenges ikke her,for disse menneskene har varme hjerter på forhånd, men alle trenger å likevel å få en god bekreftelse på at det de gjør er rett.
Eg er så rørt, eg. <3