Så er jeg tilbake på skolen igjen.
Rommet mitt er like rotete som det det var da jeg dro, kofferten ligger midt på gulvet, klærne tyter ut alle veier og den flotte ideen jeg hadde i går da jeg kom om å holde orden og system på ting har jeg alt forkastet. I alle fall nesten.
Det spiller i grunnen ingen rolle. For øyeblikket må jeg bruke all energi, stahet og viljestyrke til å holde orden på meg selv. Og jeg må si at det er ikke bare, bare.

Da den sorte tornadoen raste rundt inne i meg i forrige uke, hadde jeg ikke noe lyst til å dra tilbake til Bergen. Jeg hadde ikke lyst til å omgåes noen folk, ikke finne opp teite unnskyldninger for hvor jeg hadde vært, ikke si "jo takk, jeg har hatt det fint der jeg har vært", ikke lyst til å være på Capio, ikke lyst til å være noen steder. Jeg hadde mest lyst til å gå i isolat for evig og alltid, noe som selvfølgelig ikke fører til noe godt på noen som helst måte.

Nå når jeg er tilbake forstår jeg ikke hvordan jeg i alle dager kunne få det for meg at det "ikke var noe poeng" i å dra tilbake til skolen. Det er det som er et av de store problemene når man ikke har det fint: man orker ingenting og glemmer av hvor fint enkelte ting faktisk er.
Sånn som skolen min og menneskene her. Jeg er fryktelig glad i begge deler, og når alt kommer til alt, er det ingen andre steder jeg har lyst til å være.
Det er en av de største motivasjonsfaktorene for øyeblikket: kunne fortsette å være her, tilbringe tid sammen med folkene og fungere på skolen. Jeg ville ikke byttet det bort for alt i verden, og i alle fall ikke med en ødeleggende drittforstyrrelse som ruinerer alt. Nei, ellers takk. Da får det heller bare være vondt, svi litt i blant og føles uutholdelig.

Å ha ting som man vil beholde i livet sitt er en drivkraft. Velger man å tviholde på spiseforstyrrelsen, mister man så mange av de tingene man virkelig er glad i og setter pris på. I blant blir jeg så sinna på meg selv for all den tiden som har gått bort til ingenting i stedet for å gjøre alle de tingene som tenåringer gjør. Tenk så mye man går glipp av!
Men... Man kan ikke endre på det som har vært - man kan bare endre på fremtiden, og det går an å gjøre det. Det er mulig.

Når alt kommer til alt har det vært en ganske okei torsdag. Under morgensamlinga i dag fortalte rektoren vår at han helt sikkert var et av de mest julete menneskene som bor i Bergen, og jada, han satte i gang med å spille julemusikk på full guffe.

Jula er like rundt hjørnet, og som sagt: jeg har bestemt meg for å ha ei fin jul. Det er ikke det at forrige jul var forferdelig, for det var den ikke - til tross all elendigheten. Jeg har begynt med julegaver, julekort, og i dag har jeg til og med kjøpt ei julestjerne som det så vidt er plass til på bordet mitt.
Ja, adventskalender skal jeg også ha. En sånn SJOKOLADEKALENDER med stygg sjokolade og jeg skal lage en sånn gavesak til meg selv. Med små poser som inneholder fine ord som er viktige å fokusere på, og som kanskje, kanskje kan være med på å gi litt ekstra styrke til og sparke elefantdritten i ræva.

Og ellers... har jeg hatt en veldig fin samtale med den ene læreren min om forskjellige ting, en trivelig prat med husmor, spist en skummel middag som var veldig god, vært på julehandel med Kine og gjort et forsøk på å finne en julekjole til julefesten.

I morgen er det den siste dagen i linjefagukene og twilight-kino-tur. Dagene frem til jeg skal tilbake til Capio er alt proppfulle. Tiden går så fort.