Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke. SKAL. MÅ.

I løpet av de omentrent ti dagene jeg har tilbrakt på Capio har jeg lidd, bokstavelig talt, meg igjennom nok en runde med Fresubincocktail (de evinnelige næringsdrikkene). Det er like bittert hver gang jeg får slengt det i ansiktet, spesielt siden jeg har slurpet i meg den suppa siden slutten av februar. Det har vært en vanskelig vei å gå, men i dag er jeg veldig glad for at jeg hoppet i det siden behandleren sa at det var på tide med vektoppgangen. Til tross for at jeg har prøvd med alle verdens argumenter, har jeg likevel gjort det, jobbet med å akseptere det vanskelige og ja, jeg har ikke akkurat trukket mitt siste åndedrag av den grunnen. Jeg er glad for at jeg fulgte rådene, fulgte anbefalningene til behandleren min og jobbet med den vanskeligste og tøffeste veien. Det er ikke noen hemmelighet at vekt er og blir et problem når det gjelder spiseforstyrrelser.

Den viktigste grunnen til at jeg er glad for det i dag, er fordi jeg vet at det ville vært vanskeligere om jeg hadde strittet i mot, nektet, vært en trassete drittunge, ventet til... omentrent nå. "I blant må man bare hoppe i det." Uansett hvor crap det er og uansett hvor rart det høres ut, klarer man å slå seg til ro med det som kom etterhvert som tiden gikk. Det gjorde i alle fall jeg, og når alt kommer til alt: det er ingen vei utenom. Man kan ikke være frisk og radmager på samme tid.

Ja, jeg er glad for det. Den siste runden har vært og er vanskelig. Så i går fikk jeg en eller annen tåpelig idé der jeg hadde fått det for meg "NÅ ORKER JEG VIRKELIG IKKE Å DRIKKE MER AV DEN SUPPA". Jeg utsatte og utsatte den siste smørja til det ble langt ut på kvelden, men da jeg skulle gå å legge meg fikk jeg det for meg at jeg ikke gjør det for noen andre enn meg selv. Jeg gjør det ikke for å gjøre behandleren min glad og fornøyd, neida, jeg gjør det for Annika og for at livet skal bli fint igjen. "Herregud, jente. Ta deg sammen. Følg råd. Det er ikke noen vits i å gjøre noe annet. Slutt å tulle."

Så jeg tok en stor bit av det sure eplet, trasket til kjøkkenet og gjorde som jeg skulle. Dessuten forstår jeg nå at det ligger en haug med omsorg bak de ordene som triller ut av behandleren flerfoldige ganger under hver eneste time. Hun vil at det skal gå bra med meg. Det vil jeg også.

Sunne tanker. Sunn handling.

I dag er det suppedag med suppe som lages fra bunnen og selvlagd dessert. Det er lenge siden jeg fikk panikk på disse dagene, og bare det er et stort skritt. Jeg husker fortsatt hvordan jeg satt på kontoret til behandleren min mens jeg gnålte og gråt over den greia.
"Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal spise det der!!! Det er ingen næringsstoffer i den dritten som kroppen trenger, og når det ikke er det så er det ikke nødvendig heller!"

Nå forstår jeg hvorfor det er sånn. Det er helt normalt å spise dessert og gode ting i hverdagen. Alle friske mennesker unner seg det. Når man er veldig syk er det helt uforståelig, men det er normalt og det fine med Capio er at opplegget legges så nært det normale som det er mulig å gjøre på et behandlingssted.
Det er sunt å kose seg med mat. Det som derimot IKKE er sunt, er et anstrengt og problematisk forhold til mat.

Sunne tanker.

I dag er det pakking, vasking og rydding før jeg drar her fra i firetiden og setter meg på flyet fra rygge 1810. I mellomtiden skal jeg tenke ut en eller annen forklaring for hvorfor jeg har vært borte så lenge, og akkurat det er ikke enkelt.
"Jeg har hatt svineinfluensa." Ja, det blir nok noe i den duren.