Det har egentlig ikke vært en spesielt bra dag.

1: For første gang på veldig, veldig lenge klarte jeg og forsove meg. Til frokosten. Jeg hadde nemlig en veldig fin mobiltelefon som nekter å gi en sånn vekkeklokke-lyd så lenge den er på lydløs, noe som er fryktelig irriterende.
Klokka var fem over åtte da jeg slo opp øynene, og jeg fikk panikk da jeg oppdaget hva tallene på telefonen viste. Et øyeblikk ble jeg stående midt på gulvet med en ekkel, knugende sak i magen, mens jeg, bokstavelig talt, var mildt sagt fortvilet.
Jeg må spise frokost. Jeg må spise lunsj. Middag. Kvelds. Og noe et sted midt i mellom. Jeg må spise. Hopper jeg over et eller annet måltid, er det gjort. Det er fryktelig lett å begynne å rote med alt det der, og veldig vanskelig å hente seg inn igjen på egenhånd.

Heldigvis møtte jeg på ei av jentene på internatet mitt i det jeg rev opp døren til rommet mitt, og trasket opp til skolen sammen med henne, svært velkledd og vakker. Jeg spiste frokost og jeg har aldri spist så fort i hele mitt liv.

Sist gang jeg nesten forsov meg var til ei av de evinnelige veiingene på Capio. Det og forsove seg til frokost er nesten like ille.

2: Da jeg hadde pakket siste rest, skrevet noen patetiske dikt (vi har begynt med skriveukene nå), og kommet meg av sted til flyplassen, viste det seg at det var surr med billettene mine. Jeg fikk ikke sjekket inn på automatene og det var et hurlumhei før de fant meg i databasen sin. Og da jeg først hadde fått sendt bagasjen min av sted, var det plutselig noen problemer med å komme seg ombord på flyet også.
Det var telefoner til reiseselskapet VIA, oppsøking på datamaskiner og blablabla. Jeg følte meg rett og slett idiotisk der jeg hang over skranken ved gaten med et febrilsk blikk og var overbevist om at jeg ikke kunne reise i dag likevel.

Akkurat det hadde passet dårlig. Men neida, jeg kom meg av sted til slutt.

3: Bare for å sette prikken over i'en, har jeg også klart å miste mobilen min et eller annet sted mellom alt det andre kaotiske. Mobiltelefonen min som er proppfull av telefonnumre som er viktige for meg.

Ja jøss.

Mange slike småting øker stressfaktoren noe voldsomt, og er det noe jeg ikke trenger mer av nå, så er det mer av det tullet der.

Jeg har i alle fall kommet meg frem til Fredrikstad og ting er sånn som de alltid pleier å være her. Som vanlig har jeg fått den faste plassen i leiligheta, selv om jeg var litt usikker på om jeg hadde lyst til å styre med matlaging og allverdens siden jeg har vært veldig sliten i det siste. Men kanskje er det det jeg trenger. Det er ikke godt å si.