En eller annen gang i løpet av de siste ukene har jeg falt i gulvet og slått hodet mitt noe kraftig. Ja, noe må det være - for hukommelsen min er fryktelig dårlig. Jeg husker så å si ingenting.
Jeg husker ikke når jeg dusjet sist, husker ikke om jeg har vasket håret og ender opp med å gjøre det tre - fire ganger til. Jeg husker ikke om jeg har tatt med meg håndduk på badet, og må åpne dusjforhenget flere ganger før jeg er sikker på at jeg slipper å løpe naken igjennom gangen som fører til rommet mitt Jeg husker ikke at jeg har satt på en maskin med klær, og husker ikke å henge klesvasken opp etterpå. Jeg glemmer når frokosten begynner og alle andre klokkeslett, jeg glemmer de vanlige busstidene, jeg husker ikke boktitler, datoer, ikke hva jeg la i veska for litt siden, ikke om jeg har tatt ut penger, ikke når flyet mitt i morgen går. Jeg glemmer hvor jeg har gjort av kofferten min, hva filmene jeg har sett de siste dagene handler om, glemmer ditten og glemmer datten.
Jeg glemmer setninger når jeg snakker og ender opp med en usammenhengende historie som stort sett dreier seg om "ja... også... ja... også... ja... også... ja.. også.." før jeg plutselig skifter til noe helt annet, for så å falle bort og tenker på gudene vet hva det måtte være.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg når jeg trykker inn ord, tankene flyver av sted når jeg skal fokusere på noe viktig og klarer ikke å sitte i ro på en stol. Når jeg slukker lyset om kvelden, hopper jeg opp av senga fordi jeg helt sikkert har glemt noe viktig, men jeg kommer aldri på hva det er. Hodet tenker alle tankene alt for fort og jeg klarer ikke å tenke på en konkret ting.
Ja, det er nok helt normalt å være distre i perioder, men det gjør ikke saken spesielt mye bedre. Dette er fryktelig irriterende.

Men til tross for all elendigheten, husker jeg heller ikke å se på klokka. Det er fint! Jeg er i perioder over-fokusert på tiden, og må ta av meg armbåndsuret for å ikke gå helt av skaftet.
Dessuten husker jeg i alle fall på å spise, og det er det viktigste jeg gjør for øyeblikket. Og kanskje er det nettopp det som forvirrer hodet mitt: i blant må man tenke mye på at kropp og sjel aldri får det bedre hvis man glemmer av å ernære seg. Man gjør jo ikke det.
Er det noe som gir meg dårlig samvittighet så er det følelsen av å svikte seg selv.

Egentlig burde jeg pakke saker og ting til turen til Capio i morgen, rydde litt og sånn, men jeg skal heller ta med meg vampyrtennene, staheten og skyttsvergen - ta på meg skoene og traske opp til skolebygninga for å lasse på matfatet mitt mens jeg ber elefantstemmen ryke og reise. På sett og vis blir det okei å dra til Fredrikstad. Jeg tror kanskje det er på tide med en bitteliten pause og noen dager med hodet under puta innenfor trygge vegger med ord, armer som tar trygge tak rundt skulderen min og behandlerens strenge ansikt etterfulgt av en høy latter i det jeg forteller henne hvor utrolig teit hun er i blant.