I blant vil jeg bare trekke dyna over hodet og be verden holde kjeft. Av og til kan jeg rett og slett ikke forstå hvorfor denne karusellen bare fortsetter å snurre, når jeg gang på gang trykker febrilsk på den røde knappen som skal stanse hele dritten.

Det er en blå tirsdag. En tirsdag der jeg har stått opp med feil fot, en tirsdag som begynte vondt og som ser ut til å ha alle forutsetningene for å bli en mindre god dag.
Jeg skulle gjerne hatt den mye omtalte "delete" knappen festet til hodet mitt, slik at jeg kunne slette bort alle de unødvendige tingene som setter på bremseklossene.

Noe inne i meg gjør fryktelig vondt og jeg vet ikke hva. Det skulle vært med en bruksanvisning når man ble født, og i alle fall når man jobber med å bli frisk. Det hadde vært fint. Alt jeg har lyst til i dag, er å ha det fint. Men så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal fjerne alle de små tingene som ikke er spesielt trivelige, og som igjen utgjør en stor ekkel klump.

Dessuten... er alle snakkedamene på en eller annen fagdag, så det finnes ingen behandler på huset.

Ja, ja. Jeg har Renate her i leiligheta sammen med meg, og jeg fant plutselig mobilen min. Det er i alle fall noe.






...