Jeg våkner 0730 av at Renate banker på døra til rom nummer 209, rommet jeg har denne gangen. Selv om jeg har funnet mobilen min og igjen kan ha på vekkeklokka, våkner jeg ikke av lyden som irriterer folk flest, og som gir dem lysten til å slenge gjenstanden i veggen for å få den til å holde kjeft. Det virker som om slike lyder som det er alt for langt unna, og jeg klarer ikke å skille dem fra samtalene eller lydene som befinner seg inne i drømmene mine.

Ja, jeg våkner; jeg står opp, jeg går på badet, jeg og Renate koker egg til frokost, vi spiser frokost, vi snakker om filmer og diverse med dama som har ansvaret for leiligheta, jeg smiler - i alle fall så godt jeg kan, vi rydder opp, vi sitter i sofaen og planlegger neste måltid og jeg og Renate tusler ned til underetasjen for å sjekke om det er skrevet opp et tidspunkt ved siden av navnet vårt, i den kolonnen der det står "onsdag."

Annika: 09.30

"Ja vel", tenker jeg, og er glad for at jeg har fått time så tidlig på dagen. Det er greit sånn, selv om noen av disse samtalene kan være så vanskelige at humøret faller langt ned på minusskalaen og blir værende der resten av dagen. Men, det er igjen en del av det å gå i terapi. I blant får man slengt ting i trynet som man egentlig ikke vil høre, selv om man innerst inne vet at det er både sant og riktig. Det er stor forskjell på det å vite og det og høre at ordene blir sagt høyt i rommet. Da har det plutselig blitt en realitet.

Og så går jeg opp til loftet med subbende føtter, trekker et pledd rundt kroppen min og plasserer meg i sofaen som står utenfor kontoret til behandleren min. Hun snakker og snakker og snakker i telefonen, og jeg rekker både å gå på toalettet omentrent to ganger, ta en liten dupp på øyet og felle noen tårer før hun henter meg. Jeg er sinna. Sint fordi hun har brukt så lang tid at det går ut over timen min, sint fordi jeg ikke vil at det skal være sånn, og sint fordi jeg rett og slett er... sint.

"Kan jeg ikke få time senere? Ellers blir det ganske dårlig tid, og jeg får ikke sakt noenting av det jeg har å si," sier jeg. Der og da er jeg egentlig ganske stolt over meg selv fordi jeg, på sett og vis, har sagt de ordene som er vanskelig for meg å få ut av kjeften min: "Jeg trenger tid. Jeg har mye å si. Jeg vil at du skal høre, lytte og se meg - for jeg trenger det. Jeg trenger deg."

Men det ordner seg, for hun har allerede en plan om å endre litt på de andre tidspunktene, slik at jeg får den tiden jeg trenger. Hun er et klokt menneske.

Det samme rommet, den samme blå stolen - som vanlig er ingenting forandret der inne. Det hadde jeg ikke forventet heller. I går skrev jeg ned ei lang rekke med ting jeg vil snakke om i dagboka mi, etterfulgt av disse ordene: "jeg håper bare at jeg ikke glemmer alt dette. Jeg håper jeg klarer å ta det med meg når jeg skal i samtale i morgen. Og mest av alt... håper jeg at jeg klarer å snakke om det."
Vel. Jeg overrasker meg selv med å gjøre nettopp det. Jeg gråter uten å skjemmes, jeg snakker om alle de tingene jeg har å si, hun lytter, jeg snakker, hun snakker, vi snakker i munnen på hverandre og ja, jeg får til! Jeg klarer. Jeg greier.

Å snakke om alt det som er vondt, har alltid vært vanskelig for meg. Det å skrive har alltid vært min måte å fortelle verden om ting og tang, så nå, når jeg plutselig får til å vise følelsene, forklare hvordan jeg har det og hva som rører seg inne i meg med å åpne munnen, kjenner jeg at jeg blir littegranne stolt. Det tok meg flere år å komme hit.

Minuttene går og jeg fortsetter å gråte. Vi skriver ingen behandlingsplan; den skal være slik som forrige gang jeg var her, og jeg gråter litt mer. Vi har igjen en lang konkurranse i tautrekking, der jeg nekter litt ekstra fordi jeg mener at nå må det være NOK, men det er ikke det, og jeg gråter litt til. Mest fordi jeg vet at hun har helt rett, og fordi sannheten i blant svir litt ekstra.
"Det er det siste skrittet, Annika! Det siste skrittet! Du har snart kommet opp på den skalaen der du burde ligge!" sier behandleren min og gir meg verdens strengeste blikk.
"Nei, jeg er jo der!" vræler jeg og slenger meg over skrivebordet.
"Nei, det er du ikke. Nå gjør du som jeg sier," ord på ord etterfulgt av flere harde blikk. Hun må være hard mot meg; jeg er sta som et esel, og det eneste som fungerer er folk som setter meg på plass. Sitt. Dekk. Bli. Gå.

"JEG ER REDD," hvisker jeg og hulker litt ekstra. For det er jo det jeg er, selv om jeg ikke kan fatte og begripe hva jeg egentlig er redd for. Før eller siden må jeg gå den siste biten for å få kroppen min på et normalt sted, sånn er det bare. Jeg blir ikke frisk hvis jeg ikke gjør det.
"Jeg vet det," sier hun, "jeg vet det. Men det er jaggumeg på tide at du kommer deg dit du skal være, og da er det like greit at du gjør det NÅ som du er her og er innenfor omgivelser der noen kan passe på deg."

Vi blir egentlig ikke enige om noe, hun har rett og sånn er det. Jeg må, og jeg vet det. Jeg skal. Det som står øverst på lista over planer jeg har for livet mitt, er å bli frisk fra denne pissgreia, og da får man bare bite i det sure eplet. Man kan ikke være lykkelig hvis man ikke er snill mot seg selv og kroppen sin, og neida, det er ikke det at jeg ikke jobber hardt for det, men det skal enda litt mer til. Men. Jeg skal, jeg må, jeg kommer til å gjøre det fordi jeg vet at hun har rett og det er ikke det at jeg bare gjør ting fordi hun sier det, nei, til syvende og sist gjør jeg det for meg selv.

Er det noe jeg har lært i løpet av det siste året, så er det det at jeg må spise, jobbe, kjempe og gå i terapi for meg selv. Jeg kan ikke gjøre det for mamma, pappa, venner, behandlere eller søsknene mine. Nei, jeg må gjøre det for meg selv.

I løpet av timen jeg hadde, spurte behandleren min meg om jeg ville være her lengre enn denne uka. "Over en lengre periode," sa hun. Det kan jeg jo ikke; jeg har bare fire dager igjen når denne uka har gått, og jeg vil bruke de siste dagene når det nærmer seg jul. Jula er ei vanskelig tid for de fleste med spiseforstyrrelser, siden det er så mye mat i omløp. Og er det noe jeg har store planer om, så er det å feire ei jul der jeg kan spise julekaker, god julemiddag og alt som hører med.
Jeg er drittlei av å sitte ved en stol og nistirre på mammas gode cookies, mens jeg later som jeg spiser dem. Nei, ellers takk.

Ja, da. Behandleren min snakket om at hun skulle gjøre det og det, prøve å trekke i noen tråder her og der - ja, bare hvis jeg ville selvfølgelig, men så er det sånn at jeg ikke aner hva jeg vil og jeg orker ikke å diskutere. Siden tiden min snart er ute, har jeg ingen tid å miste, og jeg kommer til å høre på alle rådene hennes. Alle anbefalinger, alle fornuftige ord som spiseforstyrrelsen min argumenterer i mot - fordi jeg vet at det er noe i det. Jeg må bruke tiden jeg har. Den er viktig.

Nei, akkurat nå vet jeg ikke helt hva som kommer til å skje. Hverken med meg eller med alle tingene rundt meg. I morgen skal vi ringe den nye behandleren min på DPS, og i kveld har jeg store planer om å se film sammen med resten av jentene.

Jeg har det vondt. Jeg orker ikke å være alene med alt kaoset og jeg synes at jeg er tøff som endelig greier å søke kontakt med andre når ting er vanskelig.

Dessuten avsluttet Renate behandlingen sin her i dag. Det var trist.