Før lunsj tok jeg på meg et par stripete gummistøvler som har stått her i en halv evighet, og tvang meg selv til å gå en tur i skogen. Jeg trasket bortover den velkjente skogstien som fører til et vann - som er tømt for innhold, sparket i det brune løvet som lå overalt på bakken og nistirret på de nakne trærne.

Sentimental som jeg er, gråt jeg. Jeg tror ikke jeg har grått så mye på veldig, veldig lenge, og kanskje er det nettopp derfor jeg gråter hele tiden. Ofte pleier det å være godt og få tømt de overfylte tårekanalene, men nå begynner det å bli slitsomt. Heldigvis kunne jeg skjule tårene mine i det forferdelige regnværet som har pågått i hele dag, og slapp å få tusenvis av blikk fra alle de menneskene som var på søndagstur i skogen.

Egentlig skulle jeg dra tilbake til Bergen i morgen, men som jeg alt har fortalt, så har planene blitt forandret. I blant må man la noen andre ta noen valg for en, for det er ikke alltid man klarer å se hva som er best for en selv.

Hylkje og skolen virker så langt unna. Når jeg kommer tilbake på onsdagskveld, har jeg vært borte i ni hele dager.

Det vanskeligste med å reise hit og det å gå i behandling, er alle spørsmålene jeg får om hvor jeg skal, hvor jeg har vært og hvorfor jeg forsvinner titt og ofte. Det er begrenset hvor mange ting man klarer å finne på, og jeg må si at fantasien min for lenge siden har tatt slutt.

"Er det ikke kjipt å få så mye fravær så tidlig?" har folk spurt meg om. Jo, det er det. Selv om fraværet mitt ikke går ut over prosentgreia som øker når man har mye fravær, er det kjipt. Det er ikke noe gøy å måtte reise av sted i hytt og gevær, selv om det er nødvendig. Det er ikke gøy å lyve bare fordi man ikke har lyst til å fortelle sannheten. Det er ikke morsomt å forsvinne, miste timer, være langt unna de menneskene man liker å være sammen med. Det er ikke kult å være i behandling og det er i alle fall ikke fint å være syk. Absolutt ikke.

Ikke er det spesielt gøy å ha det vondt på innsiden heller.

Egentlig skulle jeg og ei av jentene som er her på kino i dag, men det blir det ingenting av. Jeg har ikke lyst. Nei, for jeg har egentlig ikke spesielt lyst til noe.

Likevel skal jeg tvinge meg selv til å finne på noe i ettermiddag.

Ingenting blir bedre av å sitte i denne sofaen resten av kvelden, vente på morgendagen og på hva det nå enn måtte være.

Jeg krysser fingrene for at morgendagen har noe okei å by på. Selv om det er mandag.