For første gang på veldig lenge, sover jeg fryktelig tungt. Jeg sover til den grusomme lyden av vekkeklokka skjærer i ørene og som vanlig hopper jeg opp av senga. Inn på badet, gå på do, vaske ansiktet, klæsj, klæsj - men det vanlige sminkeprosjektet har jeg for lenge siden gitt opp. Jeg er på syvende dagen uten et snev av makeup i ansiktet, og selv om jeg i begynnelsen av den første tida mi her anbefalte personalet meg om å gjøre slik som man gjør hjemme om morningen, orker jeg ikke.

I dag er det mandag. Jeg har bare et ord: dommedag. Etterhvert som tiden har gått, blir man tross alt ganske vant til disse dagene, selv om de er like lite morsomme hver eneste gang. Som de sier: stopp,observer, aksepter og la gå (gi slipp). Det må sies at det er bittert, vanskelig og vondt, men jeg prøver å huske på noe som er viktig: det er bare et tall. Dette tallet er ikke deg, det gjør deg ikke mindreverdig, definerer ikke hvem du er og det betyr ingenting for andre. For å bli frisk og for å få det bra, må man være snill med seg selv. Ofte glemmer man det.

Jeg er kaputt. Det er lenge siden jeg har vært så trett og sliten på samme tid, noe som er rart: jeg har ikke gjort noe som helst på flere dager. Jeg har så vidt vært utenfor huset, tilbrakt uendelig med timer på sofaen med tv - skjermen på, uten å fokusere på bildene som surrer frem og tilbake.
Kanskje kan det ha noe med at jeg har bare har kjørt på uten å kjenne etter før behandleren min fortalte at jeg helt sikkert var sliten. Jeg vil sove midt på dagen - men det som er, nok et lite problem, er den filmfestivalen som har begynt i hodet mitt. Filmene på programmet er hendelser, bilder, samtaler og ting fra flere år tilbake. Jeg ser barnet, jenta på randen av puberteten, tenåringen og den unge voksne. Jo, jeg trodde alt sammen var bearbeidet og begravet, men så dukker alt sammen plutselig opp igjen. Det verste er det at jeg kan kjenne på flere av disse følelsene som har vært. Det er ikke noe gøy.

Uansett.
I dag ble ei av jentene her overført fra spisesalen i underetasjen opp i leiligheten, så nå får jeg selskap her. Takk og lov. Selv om jeg klarer å jobbe med selvstendighet, er det fryktelig ensomt å være alene. Da jeg satt i den trivelige sofaen tidligere, trykket på datamaskinen i et forsøk på å skrive en eller annen tekst, kom det kvinnemennesket som har ansvaret for maten og blablabla som foregår her oppe.

"Ja, hva har du bestemt deg for å lage til lunsj da?" spurte hun. Jeg hadde ikke tenkt i de baner engang. Jeg hadde ingenting å si, så jeg ble sittede mens jeg glodde på henne med store øyne.
"Eh..." mumlet jeg, og hun stirret tilbake.
"Ja?"
"Jeg er ikke spesielt kreativ for tiden..."

Hun nikket og satte seg på en stol ved siden av salongbordet.
"Har du tenkt mye i helga?" spurte hun. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å nikke bekreftende og legge til et: "mm. Det gjør jeg alltid."
"Ikke tenk så mye på maten da," sa hun før hun forsvant ned på husets hovedkjøkken for å finne ut hva dagens lunsj skulle være. O' lykke.

I morgen hadde jeg egentlig time på DPS hos den nye behandleren min som jeg ikke kjenner. Det ville vært en bra dag å ha time på: hun skal nemlig på "kursing" som det så fint kalles, på Haukeland. Det har noe med spiseforstyrrelser å gjøre. Planen var at vi skulle snakke om den behandlingen jeg har vært igjennom, hvordan ting er, hva jeg kanskje trenger hjelp til og hun skulle få litt bedre innblikk i situasjonen min.
Sånn blir det ikke. Jeg har ikke time før... jeg aner ikke. De skulle sende et brev i posten.

"Hvordan har du det?" spurte hun.
"Nei, jeg er på Capio," svarte jeg.

Det er ikke lett å fortelle et menneske man aldri har snakket med på ordentlig hvordan man har det.

Nei, nå er det tid for samtale i tredje. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Og er det noe jeg håper, så er det det at jeg får lyst til å gjøre noe i løpet av dagen. Foreløpig ser det veldig dårlig ut.