i uke 50 har jeg mange planer:

Og de fleste av disse innebærer, oi for en overraskelse: mat.

Jeg skal gå på en kafe, kjøpe det største stykket med sjokoladekake som jeg klarer å finne, sette meg ned ved et bord og spise hele greia bit for bit. Ja da, det kommer til å bli en vanskelig greie, men det driter jeg i.

I uke 50 har jeg tilbrakt så mange som tjue uker av dette året på Capio, og jeg skal feire. Feire fordi jeg for første gang i mitt liv ikke har gitt opp behandlinga før tida mi er ute. Feire fordi jeg klarte å bestemme meg for å begynne på kampen mot spiseforstyrrelsen. Feire fordi jeg overlevde en tilstand som kunne ha vært dødelig. Feire fordi jeg står på beina, fordi jeg har et liv, fordi jeg går på skole, fordi jeg kan gjøre ting, fordi jeg lever for meg selv, fordi jeg fortsatt har motivasjon og klarer å bite tennene sammen selv om ting er forferdelig vanskelig. Jeg skal feire fordi jeg har fylt nitten år. Det hadde jeg aldri trodd.

Ja, jeg skal feire, og det skal jeg gjøre med sjokoladekake.