lørdag
Videre utdannelse.
10/10/2009 10:10:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
De siste dagene har jeg tenkt ganske mye på hva jeg skal gjøre til neste år. Typisk meg det; hoppe frem og tilbake i tid, og glemme det såkalte "nuet". Sånn har det bestandig vært. Selv om jeg har blitt flinkere til og, bokstaveligtalt, drite i noen ting, har jeg fortsatt den greia med å planlegge, tenke og overdrive enkelte ting. Men, som jeg skrev for et par dager siden: det er ikke lengre verdens undergang om det ikke blir helt som jeg vil.
"Jammen, Annika da," sa mamma da jeg la frem alle forslagene mine ved middagsbordet i går. "Du trenger vel ikke tenke på det nå? Ta dette året først, og så får du se hva som skjer til neste høst."
Ja da, det er jo noe i det. Jeg har for første gang på veldig lenge vært så pass psykisk og fysisk sterk at jeg kan gå på skole som "folk flest", og det er et helt år igjen til neste gang jeg må gjøre et eller annet. Planen er å gi videregående et nytt forsøk, for jeg begynner å bli ivrig etter å studere. Selv om jeg vet hvor god tid jeg har, er det ikke fritt for at jeg blir utålmodig og føler at tiden løper fra meg. Den gjør ikke det. Helsa først, sier alle sammen, og det er sant. For hva i alle dager skal man med en utdannelse hvis man ikke kan bruke den til noen ting?
Det viktigste valget, den viktigste skolegangen og den vanskeligste men mest nødvendige jobben jeg noen gang har hatt og tatt, er det jeg har drevet med det siste året. Uten det ville jeg antakeligvis ikke vært noen ting og jeg ville aldri hatt muligheten til å gjøre de tingene jeg gjør nå. Inne i hodet mitt surrer en film, bilder av alle årene som har gått; dager som repeterer seg selv om og om og om igjen. Jeg ville ikke klart meg uten den kunnskapen jeg har fått innenfor de vanskelige fagene: MATmatikk, leve livet for seg selv og ikke for et monster som har tatt bolig inne i seg selv, alternative mestringsstrategier og generelt; kognitiv terapi. Den studieretninga som har lært meg mer enn jeg noen gang har lært i løpet alle de årene jeg tilbrakte på grunnskolen eller i løpet av grunnkurs på videregående – det skoleåret jeg faktisk har fullført. Når jeg tenker etter kan jeg være ganske fornøyd med det.
Jeg har alltid sett på livet som en slags skolegang, og i årevis har jeg hatt det for meg at jeg i det jeg lå på dødsleiet og fikk vitnemålet, kom jeg til å få "ikke fullført" i noen fag. Stryk på eksamen. I dag forstår jeg at ingen kan feile så fullstendig; uansett hvor vanskelig man har det og har hatt det, vil det alltid være noe der og det er umulig å feile helt og holdent selv om det kan virke sånn i perioder. Det er ikke mulig.
Når jeg har fullført de atten dagene jeg har igjen på Capio, har jeg fullført noe jeg aldri trodde jeg kunne. Jeg trodde jeg var dødsdømt til å ha det forferdelig, grusomt og smertefullt, jeg trodde jeg fortjente å ha det slik som jeg hadde det og jeg trodde det var meningen at det skulle være slik. Sånn er det ikke. Noen mennesker har det vanskeligere enn andre. Sykdom er ikke noe man velger selv, uansett hva det nå enn måtte være og selv om man ikke tenker på det: alle kan bli syk.
Det å kjempe for seg selv, lytte på hjerteslagene sine, kjenne etter hvordan man egentlig har det er en eksamen i seg selv. Akkurat som det er å gå på en vanlig skole eller universitet, er det ting man må lære seg utenat. Det er ting man må pugge, repetere for seg selv når man er alene, og øve på i det uendelige. Man kan ikke lære seg å spille gitar hvis den bare står på gulvet og støver ned.
Hvis ting fortsetter i samme retning som nå, skal jeg prøve meg på videregående igjen til neste høst. Hvis jeg er klar for det. Akkurat nå har jeg lyst til all verdens ting. Jeg vil skrive, jeg vil regne matte, jeg vil holde foredrag, jeg vil ha det der papiret der det står "generell studiekompetanse" slik at jeg kan studere psykologi.
"Du må huske på at du har god tid. Det er ikke verdens undergang om det ikke blir sånn som planlagt."
Ja. Jeg må huske på det.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
6 kommentarer:
Høres fornuftig ut å ta ting litt som de kommer, som du sier så er det absolutt ingen hast. Det viktigste er at du trives og har det bra med det året her, nå! :)
Men da jeg leste det her så tenkte jeg med en gang på den linken her:
http://www.mbnorge.info/bli_mber/
Vet ikke om det er noe for deg eller noenting, men kanskje.. Høres veldig fint ut hvertfall, sånn en gang i fremtiden.
Det ser virkelig spennende ut! Men jeg tror kanskje man må ha fullført et eller annet først?
Ja, det virka litt sånn. Isåfall er det vel ikke noe å tenke på for neste år eller noe. Men kan jo være greit å vite at det finnes en sånn mulighet når du kommer så langt, hvis det er noe du kunne tenkt deg^^
Er psykologistudiet drømmen? :)
De rundt deg har rett, du har goood tid på deg. Det viktgiste er å bli frisk!
Hei Annika!
Jeg skrev en mail til deg for et par uker siden, der jeg skrev at jeg vurdererte å sende inn søknad til Levanger. jeg bestemte meg for å si det til behandleren min på bup, som snakket med barneavdelingen på sykehuset. Og her har jeg altså vært i snart tre uker. Tror dette er noe for meg, og legene sier de ser små framskritt hver dag. Derfor tror jeg at jeg dropper å sende inn søknad til levanger. Satser på at jeg blir ferdig med dette uten en lengre innleggelse der, og jeg får heller gjøre så godt jeg kan her.
Jeg synes det er veldig tøft å legge bort skolen nå ett par uker, men jeg vet at det er det beste nå. Helsa først som du sier.
Hvor mange år har du igjen på vgs nå?
Mvh Kari
Hei hei!
Jeg husker det. Tror jeg svarte på den siste for ikke så mange dager siden?
Du er både modig og flink som har bedt om det selv. Det beundrer jeg!
Så bra at du tror opplegget der er noe for deg :) Og så lenge du gjør så godt du kan, kommer det nok til å gå bra :)
Jeg har to år igjen - og har heldigvis fått utvidet ungdomsretten :)