La Vita é Bella: En død dress

fredag

En død dress

10/09/2009 05:24:00 p.m. | Lagt inn av Annika |

Alt som henger igjen etter de lyserosa, de grå og de stormfulle dagene, er den sorte dressen hans som henger i kottet ved siden av trappa, den med de knirkede trinnene – plankebord som burde vært byttet ut for lenge siden. Det er ikke noe poeng i å gjøre det lengre; fingrene mine har for lenge siden stivnet av vinteren som starter sitt nedkjølningsprosjekt i slutten av september. Det er sånn det er her i Nord; lang vinter, kort sommer, og den tiden som blir igjen, verken iskald eller varm, så middelmådig og grå; kunne forandret selv et kreativt menneske full av livslyst og farger, til en død klump, en haug av aske.

Dette er en lang morgen, begynnelsen på en ny dag, fylt med mellomtingen mellom snø og regn; sludd. Jeg har ikke sovet spesielt godt i natt heller. Det er ikke lett å gjøre det når vinden uler rundt hushjørnet og får alt trematerialet i huset til å knise og fnise av den kalde, kilende berøringen i det vinden svisjer forbi i rasende fart.

Som alle andre dager ble jeg liggende ei god stund etter at øynene mine hadde trukket opp rullegardinene og kilt seg fast. Det skjer som regel lenge før soloppgangen melder sin ankomst. Kroppen min lå som vanlig presset ned i madrassen med dyna godt trukket opp under haka; noe som ikke gjør det lettere for lungene mine å ta til seg oksygen. De har for lenge siden blitt infiltrert av kols og astma, og diverse greier som skal få lungene til å heve seg opp og ned, står plassert på kjøkkenbordet i underetasjen. Det er der jeg tilbringer all min tid.

Hver eneste morgen øver jeg meg på å ligge stille, noe som er den eneste grunnen til at jeg blir liggende etter jeg har våknet. Selv om det rynkete og halvutbrukte legemet mitt klarer å bli værende i samme stilling over lang tid, løper de utbrente hjernecellene, det slitne hjertet mitt og de voldsomme stormene maraton til tider og utider. Jeg kommer aldri først i mål. Hver gang jeg ligger slik, blir jeg alltid like overrasket over hvordan et hjerte kan fortsette å slå på nesten samme måte hver eneste morgen; hvordan blodet kan fortsette å strømme igjennom vener og kapillærer uten stopp, uten pauser. Igjennom hele livet mitt har jeg kunnet føle og kjenne denne dunkende klumpen leve på innsiden av meg, og ettersom tiden har gått har jeg også kjent forandringene som har skjedd etter hvert som dagene har svunnet ut i flerfoldige år. Den gangen jeg møtte ham raste det ungt og utemmet rundt i dette skallet som er mitt, uten kontroll. Han sa det var likedan for ham.

Kanskje var det nettopp derfor han grep den, den gang, lille hånden min, ble med meg hjem og aldri lot det håndtaket glippe eller bli svakere. Du er som oksygen, pleide han å si. Livsnødvendig.

Når noen timer har svunnet ut og daggryet sakte men sikkert har sneket seg innover byen og har fjernet tåkesløret etter ei natt som alltid er alt for lang, står jeg opp. Jeg putter de skrukkete føttene mine i gamle rutete tøfler, og tuller kroppen min inn i ei rosa morgenkåpe i velur. Den er utslitt og gammel, men velkjent og delvis varm – det er det eneste som betyr noe. Selv om jeg har det runde speilet jeg en gang fikk av min mor, den gangen håret var gyllent og flommet nedover ryggen min, den gangen smilet mitt var så blendende og hvitt at jeg ikke fikk stå alene en eneste fest, den gangen jeg var fri og hadde alle de mulighetene som fantes der; kaster jeg ikke et blikk i det. Jeg gjør ikke det lengre, for den refleksjonen som avspeiler seg i overflata er verken spesielt imponerende eller motiverende.

Det får være grenser for hvor mange orkaner man skal utsette seg selv for.

I det jeg oppdager at føttene mine fortsatt har lyst til å holde meg oppegående, beveger jeg dem så sakte som mulig ned trappene til underetasjen, går igjennom en liten gang før jeg åpner døra som fører meg inn til kjøkkenet. Deretter plasserer jeg et kaffefilter i kaffetrakteren, fyller måleskjeen litt for mange ganger slik at koffeinet kan få svømme fritt rundt i kroppen min.

Ofte tar det litt tid før kaffen er ferdig. Jeg har en gammel kaffetrakter som jeg fikk i pressang på den tiden da jeg hadde et stort grønt juletre i stua og inviterte familier og bekjente på julemiddager, nyttårsfester og alt det tullet som repeterer seg selv hvert eneste år. Mens kaffen får trekke seg godt, spiser jeg gjerne ei tørr brødskive fra uka som har gått – det er sjeldent jeg tar meg en tur på butikken. Jeg liker ikke lyden av knatringen på kassaapparatet og jeg kan heller ikke fordra lukten av penger som slår i mot meg i det myntene blir sluppet ned.

Kaffetrakteren lager en lav pipelyd når trakteprosessen er ferdig, og det er da jeg fyller opp et enormt krus som jeg alltid plasserer hardt på kjøkkenbordet. Det gamle trebordet har stygge hakk etter harde slag mot overflaten, tydelige merker etter kaffekopper som jeg aldri vasker opp. Jeg sitter bestandig på den samme stolen på venstre side av bordet, slik at jeg kan se hvordan sekundviseren går. Dessuten er det fra den siden man har best utsikt og kan følge med på det lille som skjer utenfor disse fire veggene som utgjør min egen borg, mitt eget isolat.

Slik sitter jeg nå, på den venstre siden av bordet. Slik sitter jeg på denne morgningen som er lengre enn alle disse andre som har passert og forsvunnet, mens jeg ser på klokka som tikker og går. Ser hvordan sekundviseren løper av sted, og hvordan de to andre tusler etter i sneglefart. Jeg venter på postmannen. Jeg vet det er alt for tidlig, og jeg kommer til å måtte sitte her i mange timer før jeg i det hele tatt kan se hatten hans bevege seg borterst i gata, men det gjør ikke noe. Jeg er tålmodig. Det har jeg alltid vært.

Postmannen er en god mann. Hver dag kikker han inn i gjennom vinduet mitt for han vet at jeg sitter her i morgenkåpen min sammen med kaffekoppen hver eneste morgen, og som regel trekker han på smilebåndet før han veiver litt med den ene hånden. Det mørke håret og de lyse øynene minner meg om en mann jeg en gang kjente, en som hang opp hyller for meg og måket snø utenfor ytterdøra.

Dette er en lang morgen. En veldig, veldig lang morgen. I kveld kommer hjemmehjelpa for å bytte ut lageret med oksygen og fylle opp tomme beholdere. Ja, hun skal nok få seg en overraskelse når hun ser at tanken er tom, de urørte beholderne og hører lyden av en punktert lunge. Jeg liker ikke hjemmehjelper, i alle fall ikke slike som offentlige mennesker kaster på meg – og det som verre er: de lyver. De lyver for meg, og derfor må det bli slik.

Det kommer til å gå bra, sa de. Det er en godartet klump, en lettere oppskjæring av kroppen hans vil gjøre alt bra igjen. Det var det de sa like før han ble senket i jorden og kvalt av den mørke massen. Det var det de sa før dressen ble hengt vekk i et kott, før den støvet ned, før skrivebordet med alle papirene forble urørt, og før det siste fatet hans ble stående uvasket på benken.

En stund trodde jeg på det, jeg også. Helt til det ble mørketid for godt.

Jeg tar opp kaffekoppen nok en gang, og tar en slurk av kaffen. Den har blitt kald. Det siste toget har gått.