Klokken er ikke mer enn 1300 og jeg er sliten uten å vite hvorfor. Jeg har ikke gjort noe som helst denne uka som har vært spesielt anstrengende eller krevende, siden jeg har tilbrakt omentrent alle timene jeg har vært våken fremfor datamaskinen med facebookspill som eneste tidsfordriv.
Selv om det nesten har vært uutholdelig, er det egentlig ikke så ille når jeg tenker etter. I blant må man gjøre ting man ikke kan, og for min del er det å gjøre absolutt ingenting. Jeg kan ikke fordra å sitte stille i timevis uten å gjøre noe meningsfullt.

I går var jeg og Sunniva på psykiatridagene. Hvert år, rundt verdens psykiatridag, har Åsgård, det psykiatriske sykehuset her i Tromsø en greie. Det er forskjellige temaer hvert år, og det kommer flere forelesere fra landet. Mennesker som vet hva de snakker om og som har drevet med det i noen år. Jeg fikk bare med meg et foredrag, men det gjør ingenting. Bak oss satt et par jenter som egentlig ikke hadde noe der å gjøre:
"Vi bryr oss ikke," mumlet de bak ryggen min mens ei dame sto på scenen og fortalte om ungdom, press rundt seksualitet og diverse greier om dagens forvridde syn på kroppen.
"Samma dritten. Hvorfor må hun stå der hele tiden? Det er jo bare piss alt sammen."

Jo da, jeg respekterer at noen mennesker ikke bryr seg om psykisk helse og alt det der, men da forventer jeg at de kan forstå at det er noen av de som er i salen faktisk er der for en grunn. Det er vel ikke for mye å be om?!?!?!??
Egentlig er det ikke så rart at psykisk syke mennesker ikke blir forstått, akseptert og sett når det er haugevis av folk med samme syn på ting og tang som jentene bak meg.

Kofferten min er nesten ferdigpakket. I morgen klokken 1355 suser jeg av gårde til Bergen igjen, og jeg selv om jeg ikke har følelser for noe som helst, vet jeg innerst inne at det kommer til å bli fint å se folk igjen.

Jeg blir der bare i ei uke før det er tid for nok en tur til Capio og siden jeg skal tilbringe bursdagen min der, skal jeg, Merete, Sandra og Sunniva spise ute i kveld. Deretter er det kino sammen med Kine og foreldrene hennes, og selv om jeg er fryktelig sliten tror jeg det kommer til å bli en ganske okei dag.