For øyeblikket jobber jeg meg igjennom "Sult" av Knut Hamsun. Jeg har i årevis hatt planer om å lese den boka, men siden konsentrasjonen min har vært fryktelig dårlig de siste to årene, har det blitt litt lite med lesing. I alle fall av den typen litteratur; det gamle norske språket krever ganske mye mer enn å lese nyere litteratur.
Det at jeg har lånt denne boka av den ene læreren min er en slags drivkraft til å bli ferdig med "Sult". Det blir litt sånn at man føler at man rett og slett må, bare fordi man har lånt den av noen og sagt at man alltid har hatt lyst til å lese ei bok man har hørt så mye om. Den er i alle fall veldig bra, og etterhvert som jeg leser, er det helt utrolig hvor mange likhetstrekk jeg finner i tankemåten til hovedpersonen i boka og det som foregår i hodet til et menneske med spiseforstyrrelser.

"Jeg sa til mig selv at om jeg fikk mat nu vilde mit hode bli forstyrret igjen, jeg vilde få den samme feber i hjærnen og mange vanvittge påfund å kjempe med."

Det er sånn man ofte tenker, og det er faktisk sant. Bortsett fra at hodet for lenge siden er fullstendig forstyrret.

I løpet av den første uka mi på Capio, fortalte sjefen på huset meg om et forsøk de hadde gjort et eller annet sted i verden med noen soldater(?). Jeg tror det må ha vært i USA, men jeg er ikke sikker. Uansett. Disse menneskene som brukte soldatene som forsøkskaniner satte hele gjengen i en sultsituasjon. Hvorfor de gjorde dette forsøket, husker jeg ikke helt, men det er i alle fall ganske interessant synes jeg. Soldatene fikk knapt noe å spise, ble underernærte og etter hvert som tiden gikk, ble de nevrotiske og utviklet tvangspregede mønster - akkurat på samme måte som mennesker med spiseforstyrrelser ofte gjør. I ettertid har fagfolk funnet ut at det skjer noe spesielt med hodet til mennesker som går veldig lenge uten mat i spesielle situasjoner. Flere av disse soldatene fikk store problemer med å spise når de igjen fikk tilgang på mat, og måtte antakeligvis gå igjennom den samme reernæringsprossessen som jeg har vært i.
Kroppen får problemer med et stort matinntak hvis man har gått uten noe som helst over lang tid.

I "Sult" skjer det omentrent det samme med hovedpersonen. Han utvikler et merkverdig forhold til mat, og gjør mange av de samme tingene som jeg har gjort - og som andre garantert gjør. Måten dette mennesket står utenfor butikker som selger spiselige ting; legger hånden på håndtaket, for så å trekke den til seg og vende ryggen til er bare et eksempel. Han velger å ikke gå inn til tross for at kroppen skriker etter næring, og hodet ikke har plass til andre tanker enn mat. Mat, mat, mat, mat og atter; MAT.
Hamsun beskriver den rusen man får, men legger også til hvor inderlig sliten hovedpersonen etterhvert blir og et eller annet sted i boka ikke har lyst til noe annet enn å fjerne den brutale smerten som dukker opp sammen med ønsket om å dø.

Jeg blir rett og slett forbauset over hvor godt det hele er beskrevet. Forbauset over hvor mange likhetstrekk det er, og over hvordan jeg kjenner meg igjen i reaksjonene, hovedpersonens vegring for mat og en haug med andre ting.

Nå kjenner jeg jo ikke Hamsuns historie, men, igjen, det overrasker meg hvordan et menneske som muligens ikke har hatt en spiseforstyrrelse, kan beskrive det så godt som Hamsun gjør. Kanskje har han fått føle sulten på kroppen uten å være spisesyk, men uansett så er dette... helt fantastisk. Jeg forstår virkelig ikke helt hvordan et menneske som muligens er uvitende om den typen sykdom, likevel kan forklare alt så bra.