onsdag
Ambivalens.
10/28/2009 05:55:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
gode venner er det beste som finnes.
Og så går jeg der da; frem og tilbake fra butikk til butikk, nistirrer på den ene hylla etter den andre, forflytter meg, trasker over gulvene, titter innom bakerier og kafeer, går tilbake til den ene og den andre butikken og blir stående på samme måte. Jeg vet at jeg ser fullstendig bortkommen ut, der jeg står, tar opp den ene varen etter den andre, legger den fra meg, går til et annet sted og gjør det samme. Jeg prøver for harde livet å ignorere blikkene til mennesker som jobber her og der sender meg, og jeg prøver og ikke lage meg bilder om hva som foregår oppe i hodene deres. Jeg er sikker på at det lyser SPISEJENTE på lang vei.
Jeg går, jeg spaserer, jeg sukker og jeg stønner. ”Nei. Nei. Nei. Ja? Nei, jeg vet ikke, jeg. Hva har jeg lyst på? Ingenting. Du må da ha lyst på noe? Jo, kanskje. Ja, du har jo det! Ja, det har jeg vel egentlig, men jeg vet ikke hva…” I blant er lydene i hodet så slitsomme, og ambivalensen tar så mye energi at det helt sikkert kunne fått alle og enhver til å gå i bakken.
”TA DEG SAMMEN JENTE. KJØP NOE.” Heldigvis er det den gode stemmen som er dominerende, og til slutt rasker jeg med meg et eller annet tull som jeg egentlig ikke har så veldig lyst på, men siden jeg vet at jeg må spise noe uansett, spiller det ingen rolle. Må man, så må man.
I det jeg går ut av ICA på Åsane storsenter, blir jeg plutselig oppmerksom på et skilt som står ved bakeriet utenfor: ”15% på alle påsmurte bakevarer.” Jeg går bort til ei gammel dame som står og snakker med ei jente som jobber på bakeriet, og nistirrer på det hun driver med.
”Kan jeg hjelpe deg?” spør hun meg etter en liten stund. Ja, kan hun det? Jeg vet ikke.
”Nja… jeg må bare tenke litt først,” svarer jeg. Jenta nikker, legger til et smil som jeg gjør et forsøk på å gjengjelde. Det aner meg at det bare blir en stygg grimase som får de fortvilte øynene mine til å vrenge seg i øyehulene.
”ANNIKA, TENK. HAR DU LYST PÅ NOE?” sier skyttsvergen. ”HAR DU LYST PÅ NOE?”
”jeg har jo handlet…” hvisker jeg. For jeg har jo det. Jeg har alt noe i veska som jeg kan putte i munnen, så noen krise er det ikke.
”JA, MEN DET SPILLER JO INGEN ROLLE. DU HAR PENGER NOK I MASSEVIS, OG DU MÅ SPISE UANSETT. DU SKAL BLI FRISK. DA MÅ DU SPISE TING SOM ER SKUMMELT. DA MÅ DU PRØVE. DA MÅ DU TESTE. DU SER UT SOM ET… DUMT BRØD HER DU STÅR OG GLOR PÅ MATEN. DET SIER JO LITT OM HVA DU EGENTLIG HAR LYST TIL. KJØP NOE! NÅ! IKKE TENK, BARE TA NOE OG BETAL.”
Ja, ja, ja. Mens hodet fortsatt er fullt av ropende ord som for engangsskyld faktisk er positive og bra for meg, ord som fyller meg med styrke og mot, åpner jeg munnen og ber om noe av det som ligger på benken. ”Kan jeg… få en sånn?” Det kan jeg selvfølgelig. Jenta i kassa smører en ekstra; hiver på smør, og hva det nå enn måtte være og i det hun er ferdig, drar jeg med meg fatet, subber bortover gulvet med beina etter meg, og med hodet hengende ned på brystet. Elefantstemmen surrer i bakhodet, men i dag vet jeg at det er en ganske grei dag. Skyttsvergen har fått lov til å snakke.
Jeg betaler. Jeg setter meg ved et bord sammen med rundstykket mitt og en kopp kaffe. Jeg ser på det. Tenker. Hører på elefantstemmen. Prøver å fokusere på de andre menneskene rundt meg som faktisk koser seg med det de putter i munnen. Jeg kan høre hvordan de ler, hvordan de snakker sammen – akkurat slik som det skal være når man går på kafé sammen.
”Jeg vil også være slik. Jeg vil også ha det okei når jeg går på kafé helt alene. Det hadde vært fint og ikke være redd lengre,” sier jeg til meg selv. Inne i hodet mitt.
”Du er ikke så redd lengre. Og du kommer til å klare det.” Igjen er vergen der og ordene er beroligende. Jeg har ikke hjertebank.
”Hvordan da? Jeg har ennå ikke knekt koden.”
”Ved å spise. ”
Og så spiser jeg da. Smør og rundstykke og ost og alt sammen. Etterpå drar jeg til DPS og snakker med en psykologistudent som er på et punkt der hun gjør alt som boka sier hun skal gjøre. Jeg er tålmodig.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
9 kommentarer:
Jeg blir helt rørt av å lese og å tenke over hvor langt du egentlig har kommet. Herregud, det er så utrolig sterkt gjort av deg å klare det!
Jeg håper du aldri, aldri havner tilbake i de gamle mønstrene. Håper du klarer å fortsette på denne veien, helt til du en dag kan kjøpe et rundstykke uten å blunke, fordi du har lyst på det.
Hei!
Helt enig med kommentaren over her, jeg blir så utrolig glad hver gang du forteller om fremskritt og om kampen din, som du vinner, dag for dag. Jeg kjenner at jeg blir skikkelig stolt når jeg leser at du kjøpte et rundstykke. Og det er rart, for jeg har selv aldri vært redd for mat. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne sette hodet mitt inn i ditt litt, bare sånn at du kunne få oppleve hvordan det er å kjøpe, og nyte, mat uten noen som helst negativ tanke inne i bildet. Da ville det kanskje vært enda mer motiverende å fortsette arbeidet du holder på med. Heldigvis slapper jeg mer av hver gang jeg går inn på bloggen din nå, for jeg vet at du har det bra, og klarer deg fint.
=)
Heisann
Det står så voldsomt respekt av det du har lagt ned av arbeid for å komme dit du er i dag, og at du tar kampen med "elefantstemmen"- og ikke lar den vinne.
Du er bare fantastisk!
Heisann
Det står så voldsomt respekt av det du har lagt ned av arbeid for å komme dit du er i dag, og at du tar kampen med "elefantstemmen"- og ikke lar den vinne.
Du er bare fantastisk!
Heisann
Det står så voldsomt respekt av det du har lagt ned av arbeid for å komme dit du er i dag, og at du tar kampen med "elefantstemmen"- og ikke lar den vinne.
Du er bare fantastisk!
Du er tapper :)
Lykke til hos studenten....
Jeg heier på deg søta :)
Har lest bloggen din i noen år, men aldri skrevet kommentar.
Du har kommet en laaaang vei fra jeg leste bloggen din første gang.
Til og med jeg som ikke kjenner deg er stolt av deg :)
Mange klemmer fra Kristine.
Sterke jente, som gir plass til den positive stemmen.
Klem
<3 stå på Annika <3