Når man får for mange øyner på seg på en gang, er det ikke fritt for at man skulle ønske det fantes et stort sort hull i bakken under en. Et hull med en kraftig strøm (sånn som det er i noen elver) som kunne suge hele kroppen med seg ned i dypet. Poof! Borte!
I blant trekker jeg skuldrene så langt opp under ørene som det er mulig, krymper meg i stolen jeg sitter på og bøyer hodet for å gjøre meg så usynlig som det går an. Av og til vil man ikke sees. Ikke bli lagt merke til. Ikke høres. Ikke luktes. Ikke ta plass på noen måte. Ingenting.
Jeg har aldri likt å ta opp en plass som jeg kanskje ikke har fortjent.

Det er ikke det at jeg har en ekstremt dårlig dag. Jeg føler meg bare rett og slett dum tvers igjennom, selv om jeg sikkert ikke trenger å gjøre det. Jeg har den idiotisk greie der: blåse opp ting med ei stor pumpe slik at de eser ut og vokser akkurat som en bolledeig. Små ting som egentlig vil bli sett på som positive av folk flest, blir plutselig snudd, vendt på hodet og ristet slik at det blir en ordentlig milkshake av kaotisk tull.

Jeg tror jeg har vært flink i dag. Det har vært så mye å holde på med at jeg nesten ikke har hatt tid til å tenke på noe, om man da ser bort fra denne knugende følelsen og tankene om å ønske seg et sort hull.
Sove, irritere seg over vekkerklokka (!!!!!!), stå opp, klesproblemer, sminkeproblemer, spise frokost med ørene igjen og øynene åpne, inn og ut og hit og dit, skole, lunsj, skole, middag og løpe til bussen for så å dra på kurs i "Kropp og selvfølelse."
Det var både bra og fint, om man da ser bort i fra at jeg hadde dette ønsket om "det sorte hullet" etter meg i hele dag.

I blant er det en prøvelse å gå på skole.
Hørt,sagt og gjort under middagen i dag:

"Ja, hvis man får høre det eller det eller spiser sånn eller sånn, ja, da er det jo jaggu ikke rart at man får spiseforstyrrelser!" sa elev x, der vi satt sammen ved matbordet og tygde i oss spagetti.

Det hadde seg nemlig slik at Caroline og jeg måtte rekke en buss som jeg skulle ta til byen; hun skulle handle noen greier, og det førte til at vi måtte spise uten å tygge. I alle fall sånn nesten.

Jeg husker ikke helt hvordan den samtalen med bordet var, men det gikk mye i: "blablabla, blablablablablabla! bla - bla - bla." Egentlig tok jeg litt avstand fra hele greia, helt til jeg plutselig ble dratt inn i det på en eller annen måte.
"Hehe, ja, hvis du maser på henne så kanskje hun ender opp med å få et sånn sluke-i-seg-maten-problem eller noe annet."

"Pff. Jeg kommer aldri i verden til å få et matproblem!" sa jeg litt for bittert og muligens i et litt for høyt tonefall.

Av og til vet man ikke hvordan man skal reagere. Da er det beste alternativet å sparke Caroline i leggen under bordet, håpe på at ingen ser blikkene som sendes frem og tilbake, for så å gå på do mens man småler av hele situasjonen. Noen ganger må man le av ting som egentlig ikke er så veldig morsomt. Galgenhumor er en av de beste mestringsstrategiene som finnes. Og den er i alle fall ikke helseskadelig på noen som helst måte.

I går bestilte Inger og jeg billetter til Minor Majority konserten som skal være her i Bergen et par dager før jeg reiser til Fredrikstad. Jeg gleder meg.