søndag
Lørdag og elevkveld.
10/25/2009 12:17:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Der var du tilbake! Hvor har du vært?" spør de. Smiler gjør de også, ser på meg med snille nyskjerrige øyne. Det er sånn det er her: man merker når noen er borte. I alle fall når en eller annen i vennegjengen har forsvunnet i noen dager uten å fortelle hvorfor.
"Ehm..." svarer jeg alltid. Jeg vet ikke hva jeg skal si; det er nesten som hver gang jeg forsvinner ut av en time eller suser av sted i en taxi for å dra til DPS eller hvor det nå enn måtte være. "Jeg har vært på... tur."
Det forklarer selvfølgelig ingenting, så spørsmålene fortsetter alltid med: hvor da, hva har du gjort, har du hatt det fint og så videre.
"Jeg har vært her og der. Jeg har ikke gjort noe. Jeg har hatt det..."
Egentlig er det mye jeg kan skrive om tilbakereisen hit; om den siste samtalen med behandleren min, om alt kaoset som var i hodet mitt de siste dagene og om den samme gamle smørja. Det er mye jeg kan skrive om alle de tankene jeg tenker for tiden om hvordan det kommer til å bli og forlate behandleren min i Fredrikstad for godt, når det skjer i desember, og hvordan jeg tenker på det og det og det, og på hvordan det kommer til å bli fremover. Behandleren min på Capio er det eneste mennesket som jeg har åpnet alle dørene for, og den eneste terapeuten som jeg ikke er redd for å si ting til.
Det er mye jeg kan skrive og det er egentlig mye jeg vil fortelle også, men det er sent og jeg burde vært i seng for lenge siden.
Ellers, ja, jeg er tilbake, og alt er som før. Det er fint å være rundt mennesker som fokuserer på andre ting enn sykdom og være i en hverdag der alt handler om noe helt annet enn behandling og terapi.
"Ehm..." svarer jeg alltid. Jeg vet ikke hva jeg skal si; det er nesten som hver gang jeg forsvinner ut av en time eller suser av sted i en taxi for å dra til DPS eller hvor det nå enn måtte være. "Jeg har vært på... tur."
Det forklarer selvfølgelig ingenting, så spørsmålene fortsetter alltid med: hvor da, hva har du gjort, har du hatt det fint og så videre.
"Jeg har vært her og der. Jeg har ikke gjort noe. Jeg har hatt det..."
Egentlig er det mye jeg kan skrive om tilbakereisen hit; om den siste samtalen med behandleren min, om alt kaoset som var i hodet mitt de siste dagene og om den samme gamle smørja. Det er mye jeg kan skrive om alle de tankene jeg tenker for tiden om hvordan det kommer til å bli og forlate behandleren min i Fredrikstad for godt, når det skjer i desember, og hvordan jeg tenker på det og det og det, og på hvordan det kommer til å bli fremover. Behandleren min på Capio er det eneste mennesket som jeg har åpnet alle dørene for, og den eneste terapeuten som jeg ikke er redd for å si ting til.
Det er mye jeg kan skrive og det er egentlig mye jeg vil fortelle også, men det er sent og jeg burde vært i seng for lenge siden.
Ellers, ja, jeg er tilbake, og alt er som før. Det er fint å være rundt mennesker som fokuserer på andre ting enn sykdom og være i en hverdag der alt handler om noe helt annet enn behandling og terapi.
I dag arrangerte "Musikk og Vokal" elevkveld.
dadada:
dette er da... Montana - Kine som slår seg løs på en folkehøyskole- utgave av Beat for Beat.
det samme gjelder denne gjengen her.
dette er Espen. Men jeg vet ikke helt hva han skal forestille. Jeg hørte noe snakk om Spice Girls, men...
Egentlig hadde jeg store planer om å være en ukjent pianist fra den ytterste kroken i Nord - Norge, men så kom Kine med den gode ideen om at jeg skulle være hennes... Manager og bodyguard. Så da ble det sånn.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Du er vakker.
Hva betyr det røde båndet rundt håndleddet ditt?
Fantastisk at du har en behandler som du trygt kan si alt til! H*n fortjener en god klem. Jeg tror det kommer til å gå bra med deg!
Hvis du tenker på det båndet som vises på bildet av meg og Kine, er det ikke noe annet enn et rødt hårstrikk som jeg glemte å ta av meg :P
Takk. Jeg håper også det kommer til å gå bra.