Når man våkner med den samme gnagende følelsen, den bitre ensomheten, og angeren for noe man ikke helt skjønner hva er når man ikke har gjort noe som man trenger å angre på - er det ikke fritt for at man blir overbevist om at det kommer til å bli en skrekkelig dårlig dag. Sånn var det i dag: feil fot ut av senga, feil smil i speilet, feil hårfrisyre, feile klær og prikken over i'en: et fullstendig galt klokkeslett. Jeg hadde nemlig glemt å stille klokken tilbake til vintertid, og våknet derfor en time tidligere enn absolutt nødvendig.
Selv om jeg har blitt flinkere til å ikke planlegge alt som skal skje til nøyaktige tidspunkter, fikk jeg likevel et slag midt i fleisen da jeg oppdaget denne feilen. Tiden var også feil.

Det resulterte i at jeg gikk rundt på rommet mitt; flyttet meg fra senga til stolen til datamaskinen til speilet til "Sult" av Hamsun som jeg ikke kommer noen vei i, til kognitive skjemaer, til klesskapet og til kryssordbladet. Når man har forberedt seg på å spise en ordentlig god frokost, blir tiden plutselig uendelig lang når man må gå rundt å vente, bare fordi man har stått opp på et tidspunkt der alt er fullstendig galt. Det blir vanskelig.

Men så viste det seg at det ikke var så ille likevel, og humøret steg noen hakk da jeg kom meg ut av bobla, møtte andre mennesker som var blide og glade; mennesker som diskuterte Ringenes Herre, filmer de likte og ikke likte, Harry Potter bøkene og helt andre dagligdagse ting. Det er en av de fine tingene med å gå på en skole der man bor på internat: selv om man er ensom er man aldri helt alene. Det er alltid noen der som er villig til å gi deg en klem når man trenger det, det er alltid snille ansikter som er glade for å se deg og det er alltid noen man kan tilbringe tid med.
Selv om ting er ganske vanskelig og jeg i blant tar meg selv i å tro at jeg mangler noen viktige ting for å bli frisk og rask, har jeg det så mye bedre enn det jeg har hatt det i hele mitt liv. Det har jeg sikkert skrevet mange, mange ganger - men det spiller ingen rolle. Jeg har det mye bedre.

Og ja, det hjelper å ha mennesker rundt seg. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å fungere på et internat eller i et kollektiv, fordi jeg alltid har hatt en eller annen syk tanke om at jeg kom til å ødelegge både det ene og det andre med den elendige negativiteten min og de forvridde tankene, men der tok jeg feil. Som vanlig. Dette fungerer bedre enn noe annet jeg har prøvd. Dessuten er jeg på god vei tilbake til MEG. Og jeg er noe annet enn en negativ dritt som hyler og skriker og stirrer i veggen hele dagen. Jeg vet det nå.

Dagen har i alle fall blitt litt bedre og humøret har steget noen hakk. Jeg har surret meg bort i en skog sammen med Sondre på jakt etter veien til bensinstasjonen, hengt i en sofa, spist en okei middag, smilt til speilet og fått et smil tilbake. Jeg tror jeg har fått ei lita sprøyte med styrke.

For øyeblikket jeg meg på det viktigste og noe av det vanskeligste man gjør når man har en spiseforstyrrelse:

Kjenne på sult og metthetsfølelsen. Når man har en spiseforstyrrelse blir disse følelsene helt forvrengt, og det er fryktelig vanskelig å vite hva som er hva. Enda vanskeligere er det å spise utenom de måltidene man "skal" putte i munnen. De fleste "normale" mennesker lever jo ikke sånn; etter eksakte klokkeslett og nøyaktig så og så mange måltider, på tidspunkter der man ikke er sulten. Jeg gjør det. Selv om jeg har blitt fleksibel når det gjelder både klokkeslett og matvarer, lever jeg et liv med fem faste måltider om dagen. Å skulle spise utenom disse er fryktelig vanskelig. Det aner meg at det skal mye øving til før man klarer å overvinne den angsten som plutselig kommer når man prøver seg på noe slikt, men... i blant må man. Jeg øver, trener, kjenner på det som er inne i meg og det kan hende at kabalen går opp til slutt.

Mat er den eneste medisinen som fungerer mot spiseforstyrrelsen. Mat og terapi.