0705
”Hva i alle dager er det du driver med?” mumler jeg i halvsøvne, mens ubehaget river igjennom hodebunnen. ”Din forbanna drittsekk! Kan du slutte å rive meg i håret? Hvis du fortsetter slik, kommer håret mitt til å falle av!”

”Men det er du jo vant til!” sier den velkjente stemmen til monsteret som av en eller annen idiotisk grunn har listet seg inn på rommet mitt i løpet av natten.

”NEI, DET ER JEG IKKE. Jeg har spinklet og spart på det der i over et år, og jeg har tenkt til å ha hårstråene på hodet mitt når jeg setter meg på flyet i dag. Jeg er drittlei av at du river og sliter i meg, for jeg har lyst til å ha kroppen, håret og huden min i fred.”

Han ler. Den gyselige og ikke minst ekle latteren hans skjærer igjennom trommehinnene, akkurat som de lydene som kommer hvis du skjærer litt hardt i en tallerken eller skraper neglene mot tavla på klasserommet. En grusom lyd.

”Du vet,” sier han, ”du vet at jeg fortsatt er en stor del av deg. Og det kommer jeg til å være lenge.”

”Bla bla bla. Bla bla bla.” Jeg er sinna, rasende og forbannet. Trist, lei meg – men tårene har i alle fall stoppet, og det eneste jeg har lyst til er å ta tak i kragen på den stygge genseren hans og slenge han ut vinduet. Eller kaste ham i søpla. Eller hente lighteren som ligger på kjøkkenbordet og sette fyr på huden hans. Det er kanskje brutalt, men han fortjener ikke annet. Han fortjener ingen verdens ting, for alt han er er en dritt, et ubetydelig skrekkelig mehe av en gjennomsiktig djevel som jeg ikke ønsker å ha i livet mitt lengre.

”Bla, bla, bla meg her og bla bla bla meg der. Dårlige og fjollete argumenter, jente.” sier han og legger toneleiet i en myk stemme. Den kunne vært som fløyel, hvis jeg ikke hadde visst bedre.

”Jævla dritt, det er det du er. Hvis de sier at jeg er sterk, hvis de sier at jeg har styrke nok til å bekjempe deg, så velger jeg å tro på det. Du har ingenting her å gjøre, og i alle fall ikke i dette huset!”

”Ha ha ha. Jeg er sterkere enn deg. Husker du tittelen på den boka som kom ut i fjor? NOE I MEG ER STERKERE ENN JEG.” Han ler. Og ler. Og ler.

”JEG ER STERKERE ENN NOE I MEG. JEG KOMMER TIL Å GÅ PÅ APOTEKET NÅR JEG KOMMER TILBAKE TIL BERGEN. JEG KOMMER TIL Å KJØPE MEG ET PAR ELLER FLERE SÅNNE ’SOV I RO’ – SÅ MANGE JEG TRENGER FOR Å STENGE IGJEN LYDENE DU SLENGER RUNDT OM KRING.”Jeg roper og jeg bryr meg ikke om om personalet nede i underetasjen hører meg. Jeg bryr meg ikke om jeg vekker pasienter, huset og hvem det nå enn måtte være som befinner seg her. Jeg tror jeg har rett til å kjefte og banne når jeg blir satt i en svært uheldig situasjon som kunne være nok til å gjøre hva som helst med meg og alle de andre.

Og så fortsetter jeg med: ”Ryk og reis. Det er best for deg at du stikker av, hopper ut vinduet og dør. Du lar meg være alene, og du lar de andre jentene her få være i fred! Jeg har ikke lyst til at de skitne hendene dine skal røre dem, fordi de kjemper så hardt for å fjerne det der jævla tullet du driver med.”
Han rister på hodet og river meg hardere i håret. Det kommer til å falle av.

”Jeg kommer tilbake til deg."

”Gjør det du. Men foreløpig, så langt jeg orker og klarer, skal jeg stappe ting inn i ørene mine sånn at jeg ikke kan høre deg. Jeg kommer til å sove med ei hagle ved siden av meg i natt. Før eller siden kommer jeg til å drepe deg. Bare vent å se.”

Ja, elefantstemmen, min forferdelige demon. Bare vent å se. Du er en uverdig dritt.
For første gang på seks år kan jeg si at jeg virkelig er glad for å leve. Livet er vakkert og du skal ikke få lov til å ødelegge det. Ikke for meg og ikke for noen andre. Du har tatt livet til alt for mange fantastiske mennesker og sammen skal vi ta livet av deg også.