lørdag

Jeg hadde ikke lyst på høstferie.


I årevis krysset jeg dagene ut på kalenderen min slik at jeg kunne se hvor mange dager det var igjen til jeg kunne krype under dyna i den mørke hulen min, for så å melde meg ut av samfunnet for ei uke eller to. Jeg ventet og ventet i det uendelige på at dagen skulle komme, og i det læreren min sa: "ja, dere får ha en god høstferie," tok jeg med meg alle sakene mine og bokstavelig talt løp ut av skolen mens jeg slapp ned skuldrene som jeg alltid hadde presset så langt mot ørene som over hodet mulig. Selv om jeg alltid har likt å gå på skole, jeg likte å bruke hodet mitt til andre ting enn å fokusere på hvor forferdelig livet var, fikk jeg ikke puste mellom timer og dager som aldri så ut til å bli slutt.



Verst var det i påske og vinterferien i 2008. Jeg hang over pulten hver eneste dag, svimmel i hodet, fryktelig sliten av ernæringsmangel og siden hodet mitt var fullstendig ubrukbart, klarte jeg ikke å henge med i undervisningen. Jeg var tom. Tom i magesekken, tom i hodet og fullstendig tappet av alt som heter livslyst, glede og øynene mine var for lenge siden tømt for liv. Nå ja, juleferien 2008 var ikke så bra den heller, jeg spiste smuler fra kjøkkenbenken og jeg visste hva som ventet på meg i januar. Men jeg hadde i alle fall ei fin jul til en forandring, og det er i alle fall noe.



Uansett. Som alt annet, er denne høsten annerledes. Jeg var, akkurat som alle andre, relativt trist fordi jeg måtte pakke sakene mine for å forlate skolen i ikke mer enn 9 dager. Jeg så for meg hvor tomt det kom til å bli der jeg satt alene i stua, gjorde forsøk på å skrive noe som aldri så ut til å bli fullført eller ferdig, og ikke kunne høre noe annet enn stillheten og radioen som surret i stua. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å dra fra alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med i løpet av de seks ukene jeg har gått der.



Men, men. Nå er jeg hjemme igjen hos mamma og pappa, og foreløpig er det ikke så rart som jeg trodde det ville bli. Det er ikke akkurat hundre andre elever som spiser frokost sammen med meg, og ikke kommer det til å bli lange kvelder med filmer og all verdens, men kanskje er det greit med en liten pause fra all sosialiseringen.

2 kommentarer:

Ingrid sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Ingrid sa...

Slik var det for meg også, når jeg gikk på folkehøyskole! Jeg grudde meg faktisk veldig til feriene...

Samtidig er det noe spesielt med å lengte etter å begynne et sted igjen. Å lengte kan være vondt i seg selv, men samtidig betyr det jo at noe er bra. Det er godt å lengte så lenge man igjen skal få oppleve det man lengter etter, og ikke lengter etter noe som er tilbakelagt...

Tenker jeg...

Jeg lengter ikke lenger etter folkehøyskolen min, men jeg savner den litt. Og koser meg med de beste minnene jeg har så langt i livet :)

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive