lørdag
En liten seier.
10/03/2009 03:13:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Vet du hva?" spurte mamma meg i går, da jeg sto ved siden av komfyren for å lage meg kveldsmat. Jeg må innrømme at er det noe jeg har savnet, så er det den evinnelige grøten.
"Nei?" svarte jeg.
"Dette er første gangen du ikke ringer meg før du kommer," fortsatte hun. Hun holdt på med et ryddeprosjekt; kjøkkenbenken var fullpakket av diverse kopper, tallerkener og diverse – sånn som det som regel er hjemme hos oss.
Jeg skjønte ingen verdens ting, for jeg pleier alltid å kontakte enten mamma eller pappa før jeg ankommer Tromsø. Det er ganske naturlig, siden de har fått tildelt oppgaven med å plukke meg opp på flyplassen.
"Ja. Du ringte ikke for å be meg om å kjøpe forskjellige matvarer. Det pleier du alltid å gjøre før du kommer hjem," sa mamma, "det er et bra tegn!" Jo da, jeg forsto hva hun mente. Som regel ringer jeg før jeg setter meg på flyet for å be de handle ditten og datten (jeg er fortsatt veldig, veldig kresen) før jeg går inn ytterdøra. Og selvfølgelig er det et bra tegn. Alle slike småting er fremskritt selv om tankene river og sliter i hodet mitt, selv om jeg fortsatt føler meg dratt i biter av det evige matproblemet mitt. Det er fremskritt. Det er bra.
Nei, jeg hadde ikke tatt opp telefonen for å forsikre meg om at alt var som det skulle, jeg hadde ikke ramset opp ei lang liste med ting og tang jeg på død og liv måtte ha og jeg hadde ikke blitt sur fordi hun eller pappa hadde vært på butikken og glemt et eller annet som jeg trodde jeg hadde behov for. Jeg hadde ikke gjort det! Tanken hadde riktignok slått meg da jeg satt på Gardermoen sammen med Kine, slik at jeg kunne få nok en bekreftelse på at alt var okei og at jeg kunne gå inn døren hjemme uten å irritere meg over småting. Likevel slo jeg det fra meg, fordi jeg har tilbrakt seks uker på folkehøyskolen uten muligheten til å prike og dikkedarie ved buffeen. Jeg har ikke spesielt lyst til at noen skal tro jeg er helt på en snurr, til tross for alle de som vet om det mer eller mindre store problemet mitt.
De hadde handlet selv om jeg ikke hadde bedt om det, og jeg var glad for det. Selv om alt var på plass, akkurat sånn som jeg vil ha det, var det et fremskritt at jeg ikke hadde ringt hjem først.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
jævlig bra annika!!
ja, det er jo helt klart en godt tegn vil jeg si!!!
og de rundt oss, og kanskje spesielt foreldre klarer jo å se sånne ting så mye klarer enn oss!!
thumbs up for you little one :)
klem.
Så bra! :)
Jeg tror det er viktig at du husker på alle de små seierne dine når du skal fortsette kampen. Man trenger noen sånne små seiere for å orke å fortsette å kjempe..!