torsdag
Torsdag.
10/01/2009 07:46:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Nå, Annika," sier hun og stopper meg, i det jeg holder på å passere spisebordet der hun sitter. Jeg har akkurat satt fra meg dagens middagstallerken, slengt det brukte bestikket i en oransje plastboks og plassert både kaffekoppen og vannglasset i en fin stabel på tralla i sølvgrått metall. Egentlig hadde jeg ingen planer om å snakke med noen, bare løpe ned på internatet sammen med Caroline, for så å starte et vaske og ryddeprosjekt som jeg absolutt ikke har lyst til å gjøre. Jeg har ikke lyst til å gjøre noe som helst; ingenting annet enn å krype under dyna på det forhåpentligvis varme internatrommet mitt, der varmeovnen har stått på full guffe hele dagen. Det er kaldt. Det er høst og jeg kan kjenne hvordan kulden får kroppen min til å skjelve og tærne mine til å få en gyselig blåfarge.
Jo, jeg trodde selvfølgelig at jeg kom til å slippe unna denne kuldedritten denne høsten siden jeg har bedre isolasjon nå enn sist høst, men der tok jeg feil. Selv om jeg fryser litt mer enn andre, er det heldigvis normalt. Alle elevene går rundt med armene rundt seg, jakkene er hentet frem fra skapet og overalt sprader folk rundt i skjerf i all verdens farger. Det er i alle fall en trøst.
Jo, jeg stanser ved siden av bordet hennes. Jeg vet ikke om hun har valgt å snakke med meg fordi jeg ser ut som jeg holder på å rømme, eller om det er fordi skuldrene mine er så langt opp til ørene som over hodet mulig.
"Skal du til Tromsø i høstferien?" spør hun mens ser på meg og jeg møter blikket hennes. Det begynner å bli en stund siden jeg flakket rundt med blikket i det folk snakket til meg, for jeg er ikke lengre redd, jeg er ikke redd for at de kan se rett igjennom meg.
"Det blir vel kanskje litt godt?" sier hun, "Da får du slappet av litt."
"Nå ja, jeg vet ikke jeg. Det kommer til å bli fryktelig rart å være hjemme alene store deler av dagen, når man har tilbrakt så mange timer sammen med nesten hundre stykker," svarer jeg. Og det er sant. Det kommer til å bli rart å komme hjem til mamma og pappa, være alene hele formiddagen siden begge jobber og søsknene mine går på skolen.
"Du får vært litt alene. Sette av litt tid til deg selv. Det er viktig," fortsetter hun. Nøyaktig de samme ordene som behandleren min i Fredrikstad blablablaet om da jeg snakket med henne i telefonen for et par dager siden. Jeg vet at det er viktig, men jeg har hatt godt av å være sammen med noen hele tiden i løpet av de siste ukene. Jeg har ikke hatt noe lyst til å være alene. Og hva skal man med lykkepiller når man har en kamerat som har er utrolig morsom, fylt med latter og en slik positiv energi som smitter over? Ingenting.
"Det er kaldt i Tromsø. Iskaldt. Jeg sjekket værmeldingen i dag, og det blir omentrent minusgrader. Synes ikke det er så rart at jeg ikke har spesielt lyst til å være der over lengre tid." Det er alt jeg har å si.
*
I dag har regnet tatt en liten hvilepause og sola har valgt å komme frem fra de mørke skyene. Det var på tide; solskinn varmer litt, hever humøret noen hakk og jeg merker at jeg klarer å skrive mer når jeg er litt gladere enn det jeg har vært på noen dager.
Dessuten reiser jeg hjem i morgen, på høstferie.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
0 kommentarer: