Den første uka her hadde jeg fullstendig skrivesperre. Jeg er usikker på om det er fordi jeg befinner meg på ett nytt sted der jeg ikke har vært før; et sted fylt med uro, masse ukjente mennesker og null tid for meg selv, men jeg er ikke sikker. Et øyeblikk trodde jeg at denne trangen jeg har og alltid har hatt til å notere ting på et papir var borte for godt.
Men, her om dagen, hadde jeg en samtale med en av de nye kameratene mine her, som er noe som så fint kalles "stipendiat." Dette mennesket gikk samme linje i fjor som det jeg gjør i år, og han sa noe som... ja, var en viss trøst.
"De fleste har det slik den første uka. Men etter noen uker løsner det, og man skriver bedre enn noen gang."

Jeg håper det er sant, og kanskje er det det, fordi jeg merker at kreativiteten sakte men sikkert kommer tilbake. Skoletimene blir brukt til å skrive dikt, under morgensamlingene noterer jeg ord som jeg for håpentlig vis kan bruke til noe en eller annen gang, og jeg har hodet fullt av ideer. Kanskje klarer jeg å plassere disse ordene på et papir. Kanskje.

I går hadde jeg gym, og jeg spilte FOTBALL. Selvtilliten min har ikke akkurat vært så mye å skryte av den siste tiden, og denne gymtimen gjorde ingenting spesielt mye bedre. Jeg har ikke vært så flau og uttilpass på fryktelig lenge. Det endte opp med en fin plass på sidelinjen fra min del, og jeg hadde mest lyst til å synke under jordens overflate, for så å forsvinne for alltid. Det er i grunnen utrolig tåpelig, og gang på gang forundrer det meg hvordan slike småting kan få en nesten til å falle i kjelleren.

Men jeg reiser meg på føttene, og jeg går videre. Det er det viktigste. Balansen mellom ting og tang svinger veldig, for jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvordan jeg skal få alt sammen til å gå rundt. Heldigvis har jeg to fantastiske jenter rundt meg hele tiden; jenter som lytter på det jeg har å si, jenter som har sagt at de skal holde hånden min på vanskelige dager, og som ikke kommer til å synes det er rart og se tårer.

Dessuten fikk jeg et brev fra DPS her om dagen, der de fortalte meg at jeg kommer til å få en behandler her i løpet av september. Det er stor forskjell fra Tromsø, og jeg er utrolig glad for å få komme inn i systemet så pass raskt.

I dag skal jeg være flink pike; apoteket venter og jeg skal drasse med meg en eske med næringsdrikker.