Her om dagen oppdaget jeg noe nytt: elefantstemmens røst skriker ikke så høyt når jeg befinner meg sammen med mennesker hele tiden. Jeg er usikker på hvorfor, for det kan være så veldig mange grunner til det. Skammen og frykten for å bli oppdaget, redselen for at slutten av året skal bli en reprise av begynnelsen - men det kan også ha noe med at hodet mitt jobber på spreng hele tiden for å få alt til å gå rundt. Skriving, sosialisering, soving, slappe av og blablabla.
Det betyr ikke at monsteret er borte, for ordene hans kommer sigende inn under dørkarmen både titt og ofte. Men... det at jeg kan se på film i noen timer, spasere tur, handle og tilbringe tid med mennesker jeg liker, uten at hylene overdøver alle samtalene i rommet, er fantastisk.

Når det kommer til måltidssituasjonene, har folkehøyskolen noen likhetstrekk med Capio: det er et begrenset utvalg med pålegg, og når man tygger traurige brødskivene i spisesalen, får man slenge på det pålegget som er der. Hvis man da ikke velger å drasse med seg alt en har stappet i internatets kjøleskap. Egentlig er det ganske trygt; det er ikke så mange ting å velge mellom, jeg slipper å krangle med meg selv og jeg kan ikke stå å lese på alle etikettene som forteller meg hvor mye det er av ditt og datt. For det første ville det lagd en forferdelig lang kø bak meg, noe som ikke ville vært så veldig populært. Og for det andre... er ikke alt man kan ha på brødskivene pakket inn i emballasje.
Utrolig nok gjør dette ting enklere for meg.

I det siste har Mørkets Fyrste vært svært aktiv: han har løpt inn og ut døren min hele dagen, slengt den igjen etter seg for så å lukke den opp atter en gang, og alt som kan høres er den fjollete latteren hans som skjærer igjennom rommet. Det gjør vondt og det er slitsomt. Humøret mitt er akkurat som været her i Bergen-området. Oppholdsvær det ene øyeblikket og pøsregn det neste.

Vel, vel. Det har vært en lang dag, og jeg har hatt nok en episode med svimmelhet. Det gjorde slik at jeg måtte tilbringe noen timer i senga midt på dagen.
"Kanskje er det alle inntrykken som utløser det. Det er jo mange mennesker, mye kaos - spesielt siden det er ganske tidlig i skoleåret. Du må ikke presse deg for hardt og se dine egne begrensninger," sa husmor til meg da jeg tuslet opp til lunsj.
"Jeg er ikke så flink til å gjøre det," svarte jeg. Det er sant.

Etter ti dager her, begynner jeg å falle til ro. Jeg sover bedre på nettene enn på veldig lenge, og jeg trenger vekkeklokka for å komme meg opp av senga. Det er nesten sånn at jeg har lyst til å slenge dritten i veggen, likevel er det godt å kunne gjøre nettopp det: sove til alarmen gnåler. Til tross for manglende selvtillit og selvfølelse, til tross for at jeg tviler på alt jeg driver med og litt til, skriver jeg i alle fall igjen. Det meste blir, ja, rett og slett dritt, men det er i alle fall noe.