"Kanskje det er mensen," sa mamma
"Det er det ikke," mumlet jeg
"Det kan jo være det," sa mamma
"Det er det ikke. jeg er bare født slik."

I dag har jeg vært et barn; jeg har vært sinnataggen i Vigelandsparken - rød i toppen, med gjenklistrete øyne, knyttede never og en åpen munn, der det eneste som kommer ut er noe som ligner på grisehyl blandet med barnegråt, innpakket i noen bandeord, håpløse setninger som man sier i affekt og en haug med linjer som i årevis har vært inngravert i hodet mitt.

Jeg orker ikke engang å beskrive hvor søt jeg var da jeg vandret rundt på et kjøpesenter etter lunsj, og hvordan turen hjem utviklet seg. Det var i alle fall ikke noe å hoppe i taket for, og jeg gjorde slik at bilen ble for liten til lillesøster, mamma og meg. Man kan jo si det slik: det finnes begrensninger hvor mye oksygen og stygge ord det er plass til i en metallboks på hjul.

Når ting blir ekstra vanskelig blandet med et forferdelig humør, er det som regel de menneskene man er mest glad i og kjenner best, som man lar det gå utover. Ikke noe unikt med det, ikke noe unormalt.
Problemet er bare det: Når et menneske i en familie får en ganske alvorlig sykdom, rammer det hele familien. Hjemme hos oss er det jeg som har diagnosene og det er jeg som har dratt denne dritten inn i huset. Jo, det er riktignok jeg som er den syke, men det man ofte glemmer er hvordan de pårørende har det - for... de har det ikke noe bra de heller. Jeg vet ikke hvordan det er å være i familie med MEG (jeg vet jo bare hvordan det er å være på innsiden) men jeg kan se og jeg vet hvor mye smerte og dritt jeg påfører de rundt meg med alt dette som har gått inn ytterdøra vår i flerfoldige år.

Jeg har viruset, jeg har influensaen og alt som hører med - men det forhindrer ikke at familien min ikke kan bli syk. De har også en tung sky hengende over hodene sine; de har vandret rundt om kring i verden, fylt med frykt i årevis for "hva Annika gjør nå," og for "hva kommer hun til å gjøre mot seg selv". Én sykdom, min sykdom, er nok til å gi hele familien min et symptom på noe annet.

Min sykdom, mitt problem er ikke bare mitt: det går ut over hele familien.
De har, lengre enn meg, ventet i årevis på noe som kunne fungere, noe som kunne hjelpe meg opp på føttene igjen, noe som kunne vise vei og kanskje få meg til å tenke. Jo, kuren har endelig kommet, medisinen er på plass med etiketten: "JEG-ER-MOTIVERT." Det betyr likevel ikke at ting aldri går over stokk og stein, det betyr ikke at alt går på skinner og det betyr ikke at jorda aldri blir vendt opp-ned selv om det ikke er så ofte som før.

Hver eneste gang ting går litt "av skaftet", hver eneste gang jeg sutrer fordi jeg aldri vet når, hva eller hvorfor, hver eneste gang jeg sier ting som jeg tenkte før - tanker som ikke er en del av meg lengre, tanker de frykter og som gjør alle sammen fryktelig redd, skammer jeg meg. Det verste som finnes er å påføre de man er glad i en smerte som er ubeskrivelig vond, fordi man selv ikke alltid er klar i toppen og ikke tenker så nøye igjennom hva man sier.

De gjør så godt de kan med å legge ting til rette, de jobber beinhardt med å føye seg etter ditten og datten, og de prøver å hjelpe meg selv om jeg ikke alltid vil ta i mot det de tilbyr. Likevel klarer jeg gang på gang å trampe ned blomsterbeddene og kaste stein inn vinduene - og det er ikke fordi jeg er uttakknemlig. Nei, det er ikke lett å være mamma og pappa, ikke lett å være lillesøster eller lillebror, eller hunden for den saks skyld og det er ikke lett å være Annika.

Det forundrer meg hver eneste dag: de er glade i meg uansett hvor frekk, ufyselig og vanskelig jeg kan være. Takk.