Det er midt i august.
Om nøyaktig ei uke er jeg i Bergen. Jeg har kommet meg på skolen, jeg har fått rommet mitt, jeg har kommet meg igjennom den o'store velkomstmiddagen med livet i behold, jeg har hilst på nye mennesker som jeg skal bo sammen med i et helt år - og noen av dem kommer til å bli venner. Forhåpentligvis.

Jeg drar fra Tromsø på lørdag sammen med Kine, og jeg kommer mest sannsynligvis ikke hjem før til jul. Avstanden mellom her og der er ganske lang, flybillettene koster en formue og i høstferien, den eneste lange skolepausen vi har før jul, skal jeg tilbringe tid i det gule/oransje huset i Fredrikstad. Åndelig oppfylling og videreutdanning i MATmatikk. Selv om jeg ikke har bodd hjemme, på ordentlig, siden mai 2008, kommer det til å bli veldig rart. Men, så er jeg tross alt stor jente og voksen, i alle fall på fødselsattesten min og store jenter, jo, de kan klare seg selv.

Det er ikke mange dager igjen, og jeg har fortsatt ikke pakket noe. Jeg har ikke ryddet rommet, ikke gått igjennom det overfylte klesskapet mitt og egentlig ikke funnet frem kofferten heller.
Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal ta med meg, selv om jeg har skrevet pakkelister og handlelister oppognedogimente.

Rart, det er det det er. Ei ny tid, en ny epoke er i ferd med å begynne, langt hjemmefra, nesten uten mennesker jeg kjenner (Inger studerer i Bergen og Kine skal jo gå på samme skole som meg) - og nesten helt alene. På en måte blir det godt: det er ingen, bortsett fra skolen, som vet om matproblemet mitt, det er ingen som vet om alle årene som har vært vonde og vanskelige, og det er ingen som kan snakke med andre for så å grave frem ting jeg ikke vil noen skal vite om. Det er ikke det at jeg skammer meg eller noe, MEN for første gang i mitt liv er jeg omentrent like blank som et hvitt ark; jeg er bare ei jente fra Nord Norge med en rar dialekt, akkurat slik som alle andre.

Jeg kommer til å forlate huset på Kvaløya, mamma, pappa, lillesøster, lillebror og byen med skrekkblandet fryd - for jeg aner ikke hva jeg går til. Jeg gleder meg veldig til å gjøre noe igjen, noe annet som ikke dreier seg om "hvordan fyller man opp skjea?", "hvor mye smør skal man egentlig ha på ei brødskive?" og "er du sikker på at det der ikke er for mye?". Likevel gruer jeg meg også, det er skummelt - jeg er redd for å glemme noen viktige ting som jeg alltid må huske på, jeg er redd for at det vil ta veldig lang tid før jeg får en behandler i Bergen og jeg er redd for at dette mennesket kommer til å være en inkompetent drittsekk som jeg ikke kan fordra... Og... jeg er redd for maten, redd for ditt og redd for datt.

Men så har jeg bestemt meg: jeg kommer til å få det til på en eller annen måte. Ting er annerledes nå enn før. Jeg er sterkere enn det jeg har vært på årevis, selv om jeg er fortsatt er veldig svak og skjør.
Dessuten har jeg kommet frem til ei nødløsning, bare sånn i tillfelle maten ikke kommer til å falle helt på plass med en gang: jeg skal dra med meg noen fresubin eller nutridrikker i kofferten. Bare for sikkerhetens skyld.

Egentlig hadde jeg ikke planer om å skrive noe i dag, men så ble det plutselig ganske mye likevel.