Alt jeg ønsker meg til bursdagen min som finner sted om to måneder og til jul, er en delete-knapp på hodet; en knapp som kan fjerne alt av unødvenige tanker og sinnsyke ideer. Selv om jeg leste i "Eragon", fylte hodet med en fantasiverden, fortsatte kverneriet for fullt. Jeg får ikke fred, selv ikke i søvne slår ting seg av og det fortsetter i det uendelige. I natt tok jeg vissnok både ned en haug med ark fra korktavla jeg har over senga, plukket ut øredobbene i ørene og kastet ting som jeg hadde i senga da jeg sovnet, på gulvet.

Planen for dagen var egentlig å ta nok en fjelltopp, for jeg har planer om å fullføre det prosjektet før jeg drar til Bergen, men så hadde jeg ikke lyst likevel. Jeg tror nok det var like greit - uten å merke det da jeg sto opp, er jeg egentlig veldig sliten - såpass at jeg ikke har lyst til å gjøre noe som helst. På slike dager blir jeg grinete, utagerer med surking og tulleord som jeg ikke mener, skylder på hele verden fordi ting virker håpløst.

Jeg bakte rundstykker før lunsj, rundstykker som jeg mente ble mislykket. De ble egentlig ikke det. Resultatet ble: "BAKEKARRIEREN MIN ER HERVED OVER." Det er bare tull det også, for det er den ikke. Idiotiske perfeksjonistiske tanker.

Ja, jøss. På slike dager som dette graver jeg meg under dyna, trekker ned rullegardinen og gråter de tårene som har vært innestengt bak muren i noen uker. Jeg måtte skrike noen setninger til spiseforstyrrelsen min, fortelle den hvor inderlig jeg hatet det problemet der, fortelle elefantidiotien noen ord om at jeg ikke hadde og har behov for den lengre - jeg har jo nye mestringsstrategier nå, noen som fungerer så mye bedre enn alt jeg har påført meg selv i årevis. I tillegg måtte jeg be hele dritten om å reise til helvete, unnskyld språkbruket, før jeg karret meg opp, dusjet og spiste lunsj.
Og vet dere hva? Det hjalp å være litt sinna, og lunsjen, den gikk over all forventing. Det er ikke farlig, ikke så skummelt som man skal ha det til i noen øyeblikk - det gjelder bare å bli litt rasende en gang i blant for å få ny styrke og åndelig makt for å bekjempe det som er vondt og vanskelig.

Nå går det bedre, selv om det aner meg at denne dagen kanskje ikke kommer til å bli så bra. Men, selv om det ikke virker så lovende akkurat nå, så trenger det ikke å bli slik som man tror. Heldigvis.

Vel vel. I dag skal jeg benytte meg av kognitive skjemaer, puste i firkant, skrive hvis jeg orker å tenke på fortiden og gjøre omentrent ingen verdens ting.
Jeg er ikke så flink til å slappe av, likevel må man prøve noen ganger.