Stopp. Ta en pause. Lytt. Lev. Lær.
Ikke løp, ikke hast av sted, ikke se på klokken.
Du har allverdens tid. Ikke ha så mange planer
for framtiden at du glemmer nåtiden.
... videregående, psykologi, spesialist, skribent, lykkelig gift; en haug
med barn rundt anklene, rekkehus, stasjonsvogn og hund...

Det viktigste du gjør er å ta vare på deg selv;
kroppen er ditt tempel, din bolig, den eneste
du har fått. Legemet som fulgte med deg til livet,
et skjelett, hud og et bankende hjerte som skal være
med deg til det siste åndedraget. Dette er deg, denne kroppen
med lunger som får brystet til å heve seg, med to bein
som kan frakte deg fra sted til sted, denne kroppen
med to hender som kan gjøre mirakler.

Du og kroppen din er ett; du kan ikke leve uten deg.
Hvorfor er du så slem med deg selv? Hvorfor streber
du etter noe du ikke vet gjør deg glad, noe som bare
forårsaker fortvilelse, dødsønsker og dype sår i sjelen
som ikke nekter å gro? Hvorfor piner du deg selv
med den endeløse sulten, den grusomme håpløsheten
når alt du vil er å få delta i livet som alle andre mennesker?

hvorfor?

Kan du huske hvordan det føles å bli berørt
av et annet menneske? Kan du huske hvordan det var
å løpe barbeint igjennom gresset en sommer,
kjenne varmen og spise markjordbær? Hvordan
det var å bli holdt rundt av noen du er glad i? Hvordan det
var å le slik at kroppen ristet? Hvordan det var å
drive med idrett fordi du likte det? Hvordan det var å
drømme søte drømmer uten å være redd for morgendagen?
Kan du huske hvordan det var å ikke være redd for hva
morgendagen bringer, hvordan det var å våkne
en morgen uten å tenke eller føle pesten i kroppen?

Kan du?
Egentlig... ja.

Savner du det ikke?
Jo.

Lev.