For øyeblikket er det ikke bare sjelen min som ikke er i tipp-topp form; kroppen min har også bestemt seg for å ikke fungere helt som den skal. Det har ikke noen sammenheng med spiseforstyrrelsen slik som det ofte er når man er syk - men når man er bedre ernært enn før, klarer å fortsette uansett hvor tøft det er og så videre, fungerer kroppen mye bedre. Problemet er dessverre det at jeg våkner relativt opplagt, for så å bli svimmel, få et snev av hodepine, veksler mellom å være kaldsvett, kald og kjempevarm og dessuten kjenner jeg noe som ligner den følelsen av å være sliten og trett, bortsett fra at jeg ikke får sove.

Her på huset tar de allverdens forhåndsregler for denne svineinfluensaen som herjer rundt omkring; det er midler som skal fjerne alle bakterier, snytepapir og all verdens. Jeg skjønner det, og derfor er alle sammen veldig opptatt av denne fine formen min. Forståelig - men jeg ser for meg hvordan jeg ligger på isolat i hvit frakk. Jeg vet at det bare er tull, men likevel.

Vi har hatt gruppe i dag, noe vi har hver eneste torsdag for å lære litt mer om avspenning, motivasjon, kroppen og det som så fint blir kalt "råd til pasientene." Alt dette blir fordelt utover de forskjellige torsdagene, slik at det veksles mellom hvert tema. I dag handlet det om "råd til pasientene" for å få litt oppfriskning siden det har vært sommer, og fordi det plutselig blir mye sykdomsprat i miljøet blandt oss jentene, fokus på hvor dårlig det har gått her og der - noe som egentlig ikke er lov. Det er ganske smart å få det banket inn i hodet.

Egentlig går det passe greit å være her, til tross for visse vanskeligheter fem ganger om dagen. Det er ikke å unngå det problemet, sånn er det jo - og slik vil det være lenge. Det verste er disse Frisubin-coctailene (næringsdrikker), fordi jeg vet hva de gjør med meg. Innerst inne er jeg fullstendig klar over hvor nødvendige de er for å forhindre en plutselig og voldsom vektnedgang, og det må man akseptere. Foreløpig er det like vanskelig som alltid, men siden jeg har store planer om å komme meg igjennom dette skoleåret, vet jeg at jeg må. Det gjør ikke saken mindre vond, men behandleren min er BEINHARD på det punktet, og det verste jeg vet er å gjøre henne sint, uansett hvor teit jeg synes hun er. Men hey; jeg liker henne likevel.

Dessuten har jeg nok en gang fått erfare noe nytt: behandleren min har alltid gnålt om det der med at hodet fungerer bedre når man er ordentlig ernært, noe jeg bare har ristet på hodet over og stengt ute. "Jeg har hatt det vondt i seks år. Det har ikke handlet om mat, jeg vet det, og jeg vet at det ikke blir bedre av å drikke den suppa der. HALLO. Det vil bare gjøre alt sammen verre."
Pisspreik. Joda, det er sant at noen ting blir verre fordi det er nok et skritt mot å bli normalvektig, og jada det er vondt, det svir, selvfølgelig, men... tankene om mat, rastløsheten og tårene fordi man ikke vet hvordan man skal takle det kaoset forsvinner. Det er nesten borte akkurat nå, og det er helt sant at hodet fungerer bedre når kroppen får det man trenger. Hvis man i tillegg tillater seg selv å gi litt slipp, lar være å tvilholde i kaoset, fungerer det faktisk.

En stor del av menneskene som lever på jorda er normalvektige, og de er utrolig flotte. I årevis har jeg hatt denne drømmen om å være slik, akkurat som alle andre; ha fint hår, fin hud, negler som ikke knekker og en kropp man kan bruke for alt det er verdt. Jeg er flere skritt nærmere den drømmen enn på veldig lenge, og selv om jeg ikke kan fatte og begripe hvordan jeg skal komme helt i mål, må jeg innrømme at det er godt.

Jeg har det ganske langt fra bra, men orkideene mine vokser og gror, og jeg takker Gud for at Capio finnes og for kjemien jeg har med behandleren min.