fredag
Murvegg.
8/07/2009 12:46:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
”Jeg tror du løper. Du vil pakke sakene dine fordi du tror at du vet hva som kommer til å skje. Du vil ikke gi det en sjanse engang; du er, uten å ha prøvd, helt sikker på at det kommer til å bli sånn eller sånn, og fordi du for lenge siden har gitt deg opp ei mening basert på gamle erfaringer; en tankegang som dreier seg om hvor forferdelig ting kommer til å bli hvis du blir over noen dager til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet at du er redd og jeg kan skjønne det. Problemet er de nødbremsene dine, de ideene du har om hvor mye verre ting kommer til å bli hvis du virkelig fjerner det faste taket du har på ting og hvis du gir slipp på kontrollen. For du kontrollerer ting til en viss grad ennå, du gjør det, og du er like klar over det som det jeg er. Gi slipp, sett båten din på vannet, prøv, la kroppen komme til den skalaen der den trives best, og bli ferdig med det.”
Ørneblikk, uglehjerne og tordenord. Ikke noen forsiktige bomullsdotter, ikke noen pusepjatt, ikke noe dikkedari. Nei, for all del – alt skal være like klart og tydelig som gjenstander i dagslys, det skal ikke være noen grønn militærkamuflasje forsvunnet i en bortgjemt krok.
”Skal jeg fortelle deg sannheten?” Åh, den sviende sannheten som sitter som spikret fast i halsen; ordene som er så vanskelig å presse ut av leppene, sydd sammen med tusenvis av sting. Ordene som setter seg fast langt nede i magesekken, og som sjeldent får se dagens lys. Kanskje nettopp fordi de er så krevende å sette sammen.
”Ja, gjerne det.”
Leppene blør av den endeløse tyggingen som finner sted før hodet klarer å sette det kaotiske alfabetet sammen til ord som egentlig ikke finnes i ordforrådet.
”Vel. Jeg løper. Og ja, jeg har tusenvis av tanker om det jeg tror kommer til å skje. Mest sannsynligvis er det bare noe jeg har overbevist meg selv om i årevis for å slippe unna, ei unnskyldning for å la være. Det er nesten som å velge mellom pest eller kolera; bortsett fra at jeg ikke er sikker på om jeg kommer til å få pest med å gå oppover, for det har jeg aldri, som sant er, prøvd. Jeg vet i alle fall at jeg kommer til å få kolera om jeg går nedover igjen, og det er for jævelig. Jeg vil ikke ha kolera, men jeg frykter pesten. Eller, det er nok frykten for frykten for å få pest, som dominerer. Jeg vil være frisk, men jeg vil ikke ha pest. Hva om jeg får det? Jeg frykter resultater, frykter ei uke til, frykter stedet der ute, er livredd for alt som er å være redd for og hvis… nei, jeg vet ikke. Vet ikke.”
Ordflom, etter ordflom, etter setninger i hytt og gevær.
”Kanskje du skal tenke på å være ei uke til?”
”Er du helt tullete?”
”Vel. Selv om jeg er teit noen ganger,” ord etterfulgt av et bredt smil, ”er jeg også ganske klok.”
”Joa, du har vel dine øyeblikk…”
Taushet, latter fra lederstolen og noen forsiktige smil fra pasientsiden.
”Tenk over det i alle fall?”
”Tenke over det? Jammen hællemåne, da. Jeg kan ikke, jeg har ikke tid, jeg vil ikke, eller, nei? Vil jeg? Nei, eller jo, eller jeg er usikker. Jeg har jo ikke tid, og begge deler blir uansett like forferdelig. Det blir jo likedant uansett hvor jeg er, så hva gjør det for en forskjell liksom?” Hjernen blir til milkshake etter all svingingen og ristingen på hodet, men hvilken rolle spiller det, når hjernecellene alt har blitt til grøt.
”Det sier du alltid.”
”Pøh,”
En lettere krig uten spyd og sverd, bare en slik som er basert på kunnskaper og erfaringer; en krig som er overfylt med usikkerhet og manglende opplevelser på gode effekter behandling.
”Kanskje jeg skal bestemme for deg?”
”Nei. For jeg vet hva du vil.”
*
Allmektige ambivalens. Jeg stagger hodet mot murveggen min, og ønsker at jeg hadde tatt ned skiltet ”Området bevoktes” for flere år siden.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Skulle ønske det var noe jeg kunne skrive her som ville overbevise deg om at pesten ikke vil komme. Jeg sier ikke at veien opp blir lett. Det vil bli vanskelig og vondt, MEN så litt etter litt blir det bedre, og du får et liv. Du kan leve. Det er det som vil skje.
Forandring er skremmende. Du vet hva du har, hva du har hatt, men ikke hva du får... Våg! Forsøk! Gi det en sjanse - eller mange! Du har alt å vinne, og det du taper vil du kanskje av og til savne, men jeg vedder armen min på at du ikke vil angre.
Heier på deg, Annika!
Store klemmer fra ei som nådde toppen til slutt og som ikke angrer et sekund!
Hei, Annika!
Jeg har sagt det før og jeg må si det igjen. Du er en utrolig sterk person som har klart å komme deg i gjennom dette her. Jeg vet av flere som her vært på capio og som ikke har taklet at dem har hatt sommerferie. Du har klart det og du har all grunn til å være stolt over deg selv. Du er bevist på at det virkelig fungerer. Jeg håper mange andre søker hjelp på capio og at du har vært til inspirasjon for dem til å søke.
Og jeg tror du har vokst veldig det siste halve året du har vært der nede.
Legger igjen en klem jeg,
siden jeg er tom for ord og kommentere ;) <3
Takk skal dere ha alle sammen! Jeg setter virkelig pris på alle de fine ordene jeg får av dere, og det gjør meg godt å vite at dere fortsatt følger med meg på kampen videre.
TAKK :)