fredag

Jeg jobber med meg selv.

"Å komme tilbake til Capio er som å dra på jobb; en jobb som i utgangspunktet ikke er så veldig morsom, men som man vet man må dra til, fordi man trenger de pengene man tjener for å få tingene til å gå rundt.
Tankene om hvor grusomt det kommer til å bli, gjør ikke saken akkurat noe bedre, men når man først kommer seg av sted, tilbake på arbeid, er det ikke så ille. Det er ikke akkurat morsomt, ikke akkurat det man har mest lyst til, men... når man kommer i gang igjen, går det på et vis. Man vet jo at man har behov for det man får ut av alle timene man legger i jobben."

Sånn forklarte jeg det for behandleren min på onsdag, da hun hadde spurt meg om hvordan det var å være tilbake.

Egentlig hadde jeg tusen ting jeg skulle skrive om i dag; om hvordan jeg og beh. snakket (i går) om å gripe de små lyspunktene i hverdagen - og hvordan jeg gjorde nettopp det da jeg lå på gulvet på rommet mitt, natt til i dag, og stirret opp i taket mens jeg kjente hjertet mitt slå. Om hvordan jeg prøver å se på de tingene jeg liker med meg selv, for det finnes noen, det er bare veldig vanskelig å legge merke til dem når hodet kun har betalt lisens for kanal "negativ."
Jeg skulle skrive om svineinfluensaen, om personalet som trodde at jeg kanskje kunne være smittet, om hvordan de klemte på pannen min hele tiden for å kjenne etter ettellerannet og at jeg er i bedre form nå.

Jeg skulle skrive en masse om at behandleren min hadde fri i dag, og at jeg brukte store deler av formiddagen på å vudere saker og ting, argumentere for og mot - for så å gå mange runder med meg selv før jeg ringte reiseselskapet VIA og utsatte avreisen min med en dag. Som regel drar jeg før helga siden jeg er i leiligheten, og behandlerne har fri. Da jeg bestilte billetten hit, fant jeg ut at jeg like godt kunne bli til mandag - da fikk jeg jo brukt nesten hele uka mi, og fikk en samtale til før jeg dro hjem. Joda, jeg har sikkert sakt det før, og jeg sier det igjen: jeg hater mandager.

Hodet er så tåkete av søvnløshet og varme, så jeg mister nesten tråden her, men... ja. Tidligere i sommer bestemte jeg meg for å være her denne mandagen som kommer om noen dager, selv om jeg fikk svulst i sjela av å tenke på det. Planen min var egentlig å få tallene slengt i trynet, surke litt på kontoret til frk.behandler for så å dra nordover igjen.
I dag ombestemte jeg meg: jeg blir til tirsdag. Jeg blir til tirsdag fordi jeg vet at mandag kommer til å bli, bokstavelig talt, jævelig og fordi jeg vet at jeg må kjenne på den grusomme følelsen. Jeg vet at jeg kommer til å tenke og gråte, jeg vet at jeg kommer til å være rasende, kanskje kjefte en smule og tilbringe noen timer som virker som år alene på rommet mitt, men likevel. Før eller siden må jeg lære meg å se på det som skjer som sunt, riktig og rett, og det lærer jeg meg aldri om jeg skal forsvinne av sted hver eneste gang.

Det er ikke det at jeg starter min egen undergang hver eneste gang jeg har vært her; drar hjem og løper tusen mil (det vet jeg at dere vet), men det har noe med at det er så mye enklere å løpe fra alt sammen, i stedet for å bli værende og snakke om alt det vanskelige med et menneske som er smartere og mer reflektert enn meg på mange områder. Spesielt når man er klar over den kunnskapen som frk.behandler har etter årevis med erfaring.

Så, nok en gang biter jeg over det sure eplet - og joda, det kommer til å gjøre vondt både her og der, jeg kommer til å få blåmerker på hele kroppen av all rullingen på gulvet, jeg kommer til å bli opphovnet som et menneske med kusma etter alle tårene mine og jeg kommer til å være fullstendig utilsnakkelig, men... Sånn er det. Og det blir ikke bedre hvis jeg ikke tar tak i det selv.

Ja. Og nå skrev jeg plutselig kjempemye, men siden hodet er en dott pga. søvnbehov, er meste parten sikkert bare kaos. Jeg skulle egentlig legge med noen bilder, men fant ingen som passer.

Dessuten vil jeg takke Camilla for det veldig, veldig fine kortet jeg fikk av henne i dag. Jeg vet at du leser dette og... de ordene dine betyr mer enn du aner. Du er fantastisk.

3 kommentarer:

June sa...

Styrke er å tåle sannheita, sjølv om den er hard.

Lysets krigar har jaggu musklar!

thea sa...

du er så inspirerende....


thea. @ theam.wordpress.com

Elise sa...

Du er tøff! Og jeg er imponert!
Nok en gang 1-0 til deg!

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive