I går fikk jeg et kort i posten. Jeg skrev noe om det i det forrige innlegget mitt, men jeg fortalte ikke hvor fint det var. Jeg fortalte ikke hvor glad jeg ble for å lese de linjene som fortalte meg at jeg er verdifull - slike ord gjør godt. Så, igjen: tusen takk.

Kjeven min holder nesten på å gå ut av ledd etter all denne "bit tennene sammen" greia som jeg alltid driver på med, og jeg fokuserer for harde livet på hvordan ting kommer til å bli når jeg er i mål. Det kommer til å bli bra, det kommer til å gå bra og all denne smerten er egentlig noe jeg bare føler inni meg fordi spiseforstyrrelsen murrer og hvisker i hodet. Hadde den ikke vært der, hadde jeg vært et menneske som ikke har et matproblem, ville jeg vært evig takknemmelig for å se ut som alle andre. Det vet jeg, fordi mamma fortalte meg om ei jente hun gikk på skolen sammen med en gang for lenge siden; ei jente som hatet å være mye mindre enn alle andre, og som virkelig hadde komplekser for det. Dessuten gikk jeg i klasse med ei her et år som også hadde samme problem: hun mente at hun var for tynn, og det eneste hun ønsket var å se ut som et ordentlig kvinnemenneske.

De ønsket det, og de ville gitt alt for å se slik ut - og jeg må innrømme at jeg også vil være akkurat slik. Likevel er det vanskeligere for meg å akseptere at det er sånn jeg kommer til å bli etterhvert (for håpentligvis) men, igjen, er jeg klar over at det er på grunn av sykdommen.

Ja jøss. I dag er det forferdelig varmt i Fredrikstad; det er lørdag, solskinn, og jeg + samboeren min har ENDELIG fått laget risgrøt til lunsj. Det er ikke hverdagskost akkurat. Dessuten tilbringer vi timevis på sofaen mens vi nistirrer på O.C, ler og vet dere? Det er akkurat det jeg trenger. Latter, noe som er fint, virkelighetsflukt, timer som ikke dreier seg om meg selv, meg og atter... MEG.
Litt senere skal vi på kino. Jeg håper det blir en fin dag, tross alt.