da du
og tegnet navnet mitt
med en pinne i sanden

så tok du hånden min
og lo
mens du blåste på mine
tydelige arr på armen

pusten din ble en kald vind
som tok
navnet mitt av sted
til ett virvar av sandkorn

dine blå øyne
fylt med et snev
av himmelen og regndråpene,
gjenspeilet seg i mine

du lot fingeren gli over
kinnet mitt
mens du sakte ramset opp
navnene, mitt var ikke blant dem

jeg trodde du hadde sett
sa jeg
mens regnet fant veien
fra øynene mine


du kledde av meg med blikket
fant fram saksa fra ingensteds
og sakte, sakte
klipte opp hjertet mitt i et puslespill
som ingen noen gang kan sette sammen

Annika, 14 år.