Mars, VG1 - 08

"Er du syk?" spurte ei fullstendig ukjent dame, tidligere i dag, da jeg var på skolen.
"Hva mener du?" svarte jeg, mens hjertet banket hardt i brystet mitt.

For tiden har vi førstehjelps - dager på skolen, noe som innebærer ei grundig opplæring i hvordan ting skal fungere hvis vi kommer over et menneske som trenger hjertekompresjoner og andre ting.
Uansett. Tidligere i dag, sånn omentrent midt mellom lunsj og "ha en fin ettermiddag" sto jeg og ei av de jeg går i klasse med, ute i korridoren utenfor klasserommet vårt. Det var da vi traff på denne dama som vissnok har en sykepleier-autorisasjon, og jobber i ambulansen. Om hun egner seg som nettopp det, vet jeg ikke, men som vanlig har jeg mine tanker om litt av hvert.

Da jeg hadde svart delvis uforstående på spørsmålet hennes, selv om jeg egentlig forsto hva hun sa, gjentok hun ordene nok en gang.
"Neida, jeg er ikke syk," smilte jeg og ristet bekreftende på hodet, "ikke i det hele tatt. Frisk som en fisk!"
"hm," sa hun etter en lang pause. "Du ser likevel ikke helt frisk ut. Du er skrekkelig bleik i ansiktet, og det ser ut som du er ganske kald."
"Det var rart, for jeg fryser ikke. Det er nok bare jernmangel som gjør sånn at jeg ser litt hvit ut. Har hatt litt problemer med det tidligere, skjønner du. Ikke noe problem. Alt er under kontroll."

Det var kanskje ikke den beste forklaringen jeg kunne komme med, selv om jernmangelen er et faktum. Ting ble ikke bedre av den saken, for hun begynte og spørre og grave om det var lenge siden jeg hadde vært hos legen min.
"Nei, jeg har akkurat vært der. Ja, jeg har tatt blodprøver, gjør det minimum en gang i måneden og de viser som jeg sa, at jeg har litt lite jern i blodet. Men alt er under kontroll, fordi jeg går på piller og alt vil ordne seg."

Jeg blir veldig sliten av slike mennesker. Alt jeg ønsker er å få være i fred, være alene, være uten hender som slår meg i hodet i stedet for å holde rundt meg når jeg gråter. Jeg vil være alene, og det er alt jeg ber om.

Det gjør vondt når mennesker spør om jeg er syk. For jeg er jo ikke det, ikke egentlig, jeg har det nesten helt fint, selv om noe er litt feil.

Er det så enkelt å se den lille kreftsvulsten som vokser og gror på innsiden av meg? Er det så enkelt å legge merke til hvordan sårene dukker opp, hvordan jeg sitter alene på rommet kveld etter kveld mens jeg fryser og hyler for å slippe ettermiddagen sammen med foreldrene mine? Kan man se det? Nei, jeg tror ikke det. Jeg er kanskje ikke like flink til å gå i de fineste klærne mine lengre, og jeg er kanskje ikke så flink til å gjøre helhjertet forsøk på å se bra ut, som det jeg var i høst - men likevel. Ingen kan se strømpebuksene jeg fyller ut buksene mine med, og ingen kan se alle klærne mine eller hvordan jeg oppfører meg hjemme. Bare mamma og pappa. De vet, de er klar over ting, selv om jeg nekter, selv om jeg ikke hører etter hva de forteller meg. "DU ER SYK DU ER SYK DU ER SYK."

Jeg er ikke det. Det eneste jeg er, er feil. Feil. Veldig, veldig feil og problematisk fordi jeg ikke møter opp på skolen like ofte som jeg hadde bestemt meg for i starten av skoleåret. Jeg er feil, jeg er ikke riktig, rett eller god nok, og den eneste jeg kan skylde på er meg selv.
Men veldig syk, det er jeg ikke. Ikke på samme måte som alle skal ha det til.