Elefantstemmen hyler og skriker til meg hver eneste dag, og prøver seg på slemme ting. Som for eksempel: få meg til å lure meg selv, noe som er fryktelig enkelt når man har gjort det i årevis. Men, jeg sparker spiseforstyrrelsen min i rumpa, så godt det lar seg gjøre. Noen dager er vanskeligere enn andre, men jeg har blitt så mye flinkere til å bite i det sure eplet og fortsette med de tingene jeg vet jeg skal gjøre. Ofte må jeg gå mange, mange runder med meg selv, slå meg litt i skallen før jeg fortsetter- det får bare gjøre vondt. Jeg orker ikke å falle.

I går hadde jeg nemlig et øyeblikk der jeg forsto prinsippet med å bli bedre: Du kan ikke bli noen andre, så elsk deg selv.
Det er lettere sagt enn gjort, men det er sånn det er.

Jeg skal fortelle dere noe morsomt:

"Hallo, hvordan kan du tenke tanken om at du er bra nok? Hvordan kan du tenke at du er tynn nok i massevis?" Det var det elefantstemmen hylte og skrek til meg i går, da jeg plutselig hadde et spesielt øyeblikk i det jeg så meg selv, nok en gang, på disse skjermene som ofte henger med inngangspartiet på butikker. Slike som forteller kundene om videokameraene som henger rundt om kring for å forhindre tyveri.

Dette øyeblikket var som følgende: "Jeg er egentlig ikke så tykk som jeg bestandig tror. Nei, egentlig er jeg ganske tynn. Det finnes ingen mennesker i hele verden som kan kalle meg feit, fordi det er ingen som synes det. Bare jeg, og det er i hodet mitt det sitter. Kun der. Det er mitt eget fordreide syn som gjør slik at jeg ser ting som ikke er virkelige. Hvordan jeg fjerner de brillene, vet jeg ikke ennå, men akkurat disse tankene jeg nettopp har tenkt må jeg ta med meg videre."
Wow. En revolusjon!

Jeg gråter ofte, og kanskje har det noe med alle de kreftene jeg bruker på å stå i mot. For det gjør vondt, det gjør virkelig det, men det kommer noe godt ut av det også. En av tingene som er viktig å fokusere på er: man blir ikke gigantisk av å spise. Da hadde alle mennesker i hele verden hatt tusenvis av sykdommer som man får av å være overvektig, og sånn er det ikke. Mat er medisin. Mat er min medisin.

Ja, jøss.

Jeg tror kanskje mamma har rett i det med at kroppen min reagerer på stress. Jeg føler meg ikke spesielt stresset, men plutselig er jeg blitt helt utslått av alle tingene som skjer for øyeblikket - alt som må, skal, er nødvendig. Pakking, handlerunder, rydding, tanker, vasking og blablabla. Og jada, jeg fortsetter.

Da lillesøster og jeg var i byen tidligere i dag, på jakt etter regnkåpe, og vi hadde satt oss ned på en kafe for å spise lunsj, ble jeg igjen fryktelig svimmel. Det gikk over, takk og lov for det, men jeg tror jeg er nødt til å roan litt.

Nå skal jeg legge meg på sofaen, lese i ei bok og sove fram til middag. Jeg trenger det.