Og så er jeg på reisefot igjen; det er lenge siden jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har tatt fly og buss i løpet av 2009, ikke at det spiller noen rolle, men det begynner å bli en del.

Hele dagen har vært et kaos uten like; stress fra jeg sto opp 0715 - pakking, rydding, vasking, samtale og alt som hører med før avreise. Det var så vidt jeg rakk å gjøre alt sammen før jeg måtte, bokstavelig talt, kaste i meg lunsj, for så å ta en taxi til bussterminalen. Sjåføren var en hyggelig mann som hadde lyst til å kjøre meg hele veien til Moss; han mente nemlig at det ville bli billigere for meg, men siden jeg ikke er så glad i å sitte på med fremmede i nesten en time, takket jeg nei og forklarte at jeg fikk reisen dekket likevel. Han fortalte om musikksmaken sin - og det viste seg at han liker alle de bandene som jeg hørte på igjennom hele ungdomsskolen; musikk som jeg for lenge siden har glemt av . Det meste forsvant da jeg ble forferdelig syk.

Uansett. Jeg har forlatt Capio, og jeg vet ikke hvordan det føles. Da jeg ga damene i miljøet den obligatoriske "farvel" klemmen, hadde jeg mest lyst til å gråte alle de tårene som har hopet seg opp etterhvert som tiden har gått.

"Du ser så tankefull ut, Annika?"
"Neida. Jeg bare faller litt bort i blant. Pleier å gjøre det." Sannheten er og var: ja, hodet mitt er proppfullt av tanker som nesten ikke passer seg å si høyt her.

Behandleren min og jeg hadde en veldig lang samtale etter frokost. I 75 minutter satt vi på kontoret i tredje etasje, mens vi ringte allverdens legekontor i Bergen og prøvde å få tak i Haukeland sykehus, uten å få noe særlig til napp. Det er vissnok nødvendig at jeg både har fastlege og behandler der borte, og ja, jeg er enig i det. Jeg trenger det.
Det er og var vanskelig å si farvel. Vi er fortsatt uenige i ganske mange ting, men jeg vet hva jeg må og skal gjøre, og selv om hun er littegrann bekymret for forskjellige ting, er jeg klar over hvordan ting skal bli og hun tror på det. Hun tror på meg. Vi har avtalt når jeg skal komme tilbake - ei uke i september. Egentlig tviler jeg på at det blir sånn, fordi det er såpass tidlig i skoleåret, og det er starten som er viktigst. Jeg skal i alle fall tilbake i oktober, i høstferien.

Jeg har ikke mer enn tjuefem dager igjen av behandlingen. Da har jeg brukt opp de ukene jeg har fått, og det skremmer meg. Hva da? Kommer jeg til å trenge mer? Jeg vet ikke. Hvis frk.behandler mener det, kommer jeg til å si ja. Hvis ikke, vel, da er det slutt - og selv om det er trygt å ha Capio bak meg, selv om det er godt å ha et sted å reise til når det viser seg at jeg trenger det, vet jeg like godt som de fleste andre at det må ta slutt. Man må rive seg løs, jobbe på egenhånd, for... man kan ikke holde fast i et sånt sted for alltid.
Likevel er det trist. Det kommer til å gjøre vondt å forlate alle de menneskene jeg har blitt så glad i, i løpet av dette året, spesielt når det er usikkert om jeg noen gang kommer til å treffe dem igjen. Det gjør alltid vondt å si farvel.

Hva nå? Jo. Jeg sitter på bussen til Gardermoen, er littegranne trist og ambivalensen er kvelende. Egentlig har jeg lyst til å slippe ut tårene mine, fortvilelsen og hva det enn måtte være, men jeg synes ikke at det passer seg på en busstur. Hodet mitt spinner, kverner og ja, jeg må spørre meg selv om hva jeg egentlig driver med.
Har behandleren min rett? Rømmer jeg, nok en gang, fra meg selv? Prøver jeg å unngå det uungåelige? Gjør jeg valg som ikke er heldige eller hensiktsmessige? Jeg vet ikke.

Men. Så vet jeg hva jeg skal gjøre og jeg vet hva jeg MÅ gjøre. "Du må ta fram fornuften din Annika, for du vet mye, men problemet er at du lar følelsene ta over. Du har blitt flinkere til å finne en balanse i løpet av året, men det er fortsatt mye igjen. Det er det du må øve deg på."
Behandleren min har som regel alltid rett, og ja; det er det som blir viktig framover. JEG MÅ. Jeg må spise nok, jeg må fortsette, jeg må jeg må jeg må.

Nå skal jeg hjem. Jeg skal pakke, handle, ordne, sove litt, prøve å ikke bekymre meg for alt og ingenting, men først og fremst: jeg skal ta vare på meg selv og jobbe ræva av meg med det som er vondt og vanskelig. Det er ikke noen vei utenom og jeg skal klare det. Med litt hjelp fra de som er glad i meg, med litt hjelp og oppfølging fra leger og psykologer, og med et år på folkehøyskole (jeg håper at det blir ett av de beste på lenge) skal jeg komme i mål. Jeg skal greie det.