Februar 2009:
Jeg er fullstendig klar over at dette valget jeg nå har tatt kommer til å koste meg alt det meningsløse arbeidet jeg har lagt ned i dette håpløse prosjektet som en gang i tiden virket som fornuftig. Jeg vet at jeg ikke kan stå med en fot på hver side: være kjempetynn og frisk samtidig. Det går rett og slett ikke; det er ikke mulig - ikke i det hele tatt.

"Annika, hvis du ber meg om å hjelpe deg med å leve med denne anoreksien, må jeg si nei. Det kan jeg ikke. Men jeg kan hjelpe deg på veien mot frihet og det å være frisk." Behandleren min har helt rett. Jeg må velge, og jeg har gjort det. Jeg har tatt et valg, jeg har bestemt meg for å gjøre noe med dette problemet som plutselig har blitt så alvorlig at det er dødelig, og jeg har valgt å kjempe for meg selv.

For en tid tilbake trodde jeg det ville være mulig: finne en slags balanse mellom her og der, men etter dette halvåret som har gått etter UPA, vet jeg at det ikke er mulig. Det er ikke det.
Jeg er ferdig med dette, jeg er ferdig med å være et vrak, en dott, ingenting, og jeg har fått nok.
Hvis jeg klarer dette, hvis jeg bare... kommer meg igjennom den grusomme veien tilbake, smerten og alt det der; overlever nedoverbakker og greier å karre meg opp igjen til toppen, inn i lyset og fram til friheten, ja, da kan jeg klare alt jeg har lyst til å gjøre i fremtiden. Alt.