mandag

I'm riding in the midnight blue


Februar 2009:
Jeg er fullstendig klar over at dette valget jeg nå har tatt kommer til å koste meg alt det meningsløse arbeidet jeg har lagt ned i dette håpløse prosjektet som en gang i tiden virket som fornuftig. Jeg vet at jeg ikke kan stå med en fot på hver side: være kjempetynn og frisk samtidig. Det går rett og slett ikke; det er ikke mulig - ikke i det hele tatt.

"Annika, hvis du ber meg om å hjelpe deg med å leve med denne anoreksien, må jeg si nei. Det kan jeg ikke. Men jeg kan hjelpe deg på veien mot frihet og det å være frisk." Behandleren min har helt rett. Jeg må velge, og jeg har gjort det. Jeg har tatt et valg, jeg har bestemt meg for å gjøre noe med dette problemet som plutselig har blitt så alvorlig at det er dødelig, og jeg har valgt å kjempe for meg selv.

For en tid tilbake trodde jeg det ville være mulig: finne en slags balanse mellom her og der, men etter dette halvåret som har gått etter UPA, vet jeg at det ikke er mulig. Det er ikke det.
Jeg er ferdig med dette, jeg er ferdig med å være et vrak, en dott, ingenting, og jeg har fått nok.
Hvis jeg klarer dette, hvis jeg bare... kommer meg igjennom den grusomme veien tilbake, smerten og alt det der; overlever nedoverbakker og greier å karre meg opp igjen til toppen, inn i lyset og fram til friheten, ja, da kan jeg klare alt jeg har lyst til å gjøre i fremtiden. Alt.


*

Det viktigste som finnes er å fortsatt ha tro på seg selv. Jo, jeg vet kanskje ikke så mye om det å være frisk ennå, men jeg vet hvordan det er å kjempe, og jeg vet hvordan det er å få smake litt på hvor FINT og FANTASTISK det er i de gode øyeblikkene. Det er disse jeg skal fokusere på fremover, og jeg må, for jeg begynner på skolen om omentrent to uker, og jeg skal komme meg igjennom det skoleåret. Jeg må. Og jeg skal jobbe så hardt med meg selv og denne dritten sånn at jeg kan gå på pilgrimsreise til neste år.

Jeg holdt på å forsove meg i dag. Til tross for at det er mange timer siden, henger fortsatt søvnen igjen i kroppen, og jo, hodet er en dott. Jeg verken tenker eller føler noen ting, kanskje er det like greit, jeg vet ikke. Samtalen senere kommer ikke til å være noe givende verken for meg eller henne, men sånn er det noen ganger. Før eller siden blir alt okei. Jeg velger å tro på det, for gjør jeg ikke det, kommer jeg aldri videre.

Man må tro.

1 kommentarer:

Anonym sa...

Vi er mange som tror på deg, Annika. En dag ser du hvor fantastisk du er selv! :)

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive