"I dag skal jeg huske smør. I dag skal jeg huske smør. I dag skal jeg huske smør." Der har dere tankene mine fra jeg sto opp til jeg satte meg med matbordet. Smør er viktig, i alle fall for sånne som meg som ikke er så flink til å spise de tingene som inneholder det "skumle" ordet fett. Jeg er sikkert ikke den eneste som, til tross for alt jeg kan om kosthold og ernæring, har hatt denne ideen om at "slike ting trenger jeg ikke" i årevis. Det er bare bullshit, for alle næringsstoffene er livsnødvendige for å ha en sunn og frisk kropp. Og, ja, det er nettopp det jeg vil ha. Så - det spiller ingen rolle at jeg ikke er så veldig glad i smør, og sluttet med det lenge før jeg ble syk. Det jeg ofte glemmer er at den gangen var ikke kroppen min på en "snurr" og jeg fikk i meg det jeg trengte igjennom andre matvarer.

Selv om jeg vet at jeg må, hadde jeg en diskusjon med meg selv i går kveld, og jeg spurte mamma om det ikke gikk an å ta tran i stedet for. På UPA fikk jeg nemlig flerfoldige spiseskjeer med rapsolje om dagen, fordi jeg fikk lov til å velge bort det der smøret. Mamma hadde ikke noe fasitsvar på akkurat det, og jeg måtte tenke på hva både behandleren min og legen på Capio ville svart hvis jeg hadde stilt det samme spørsmålet.

"Kan man ta tran i stedet for smør?" ville jeg spurt, om jeg hadde tatt opp telefonen i morges for å ringe, bare for å stille det spørsmålet.
"Nei, det er et kosttilskudd. Hvis du vil ta det, noe du godt kan gjøre, kommer det i tillegg til det du skal ha på brødskivene og knekkebrødene dine," ville både legedama og frk.behandler svart.
Jo, jeg vet jo egentlig det, men jeg kunne ikke la være å tenke ut andre alternativer.
"Okei," sa jeg til meg selv, "det er riktig. Det er sånn det skal være, og jeg er uansett ikke så veldig glad i tran heller, selv om det ikke er så stygt som alle skal ha det til."

Det ble sånn; det ble smør, og det ble ordentlig pålegg med rikelige mengder, i alle fall etter de øyemålene jeg har lært i løpet av dette året som har gått, og det var mine øyne som så, ikke elefantstemmen, ikke anoreksiens. Selv om jeg ikke alltid ser "riktig", er blikket mitt mindre slørete enn før, og jeg er kommet såpass langt at jeg vet omentrent hvordan det skal se ut, selv om det ikke alltid er like enkelt. Jeg er ganske så stolt.
Både knekkebrødet og brødskiva fikk som vanlig føtter og begynte å danse på kjøkkenbordet, men, til tross for armene mine som ikke er alt for lange, har de styrke nok til å gripe tak i begge partene før de løper sin vei.

Mamma og jeg spiste lunsj på "Jordbær Pikene" i dag da vi var i byen, og som vanlig greide jeg ikke å bestemme meg. Det er ikke så enkelt å gjøre det når man har en kalkulator i hodet som surrer og går uten videre - og jeg trekker tilbake det jeg skrev her om dagen at hodet mitt for tiden bare har betalt lisens for kanal "negativ," for det er ikke sant. Jeg har også betalt for en kanal "kalkulator", en som har vært der i mange, mange år. "Nei, ikke det. Kanskje det? Eller det? Eller det?" mumlet jeg mens køen bak meg og mamma bare ble lengre og lengre.
"TA DET," sa mamma og nikket mot stabelen med bagels som jeg hadde nistirret på en liten stund. Og så gjorde jeg nettopp det da, mens jeg surket noe om at jeg egentlig ikke hadde lyst på det heller - noe som bare var tull.

Jo, det gikk fint. Det gjorde det: jeg døde ikke, jeg falt ikke av stolen og ikke ble jeg knust i tusen biter, og jeg var akkurat den samme da fatet var tomt etterpå. Det gikk bra. Det er nettopp slike erfaringer man må ta med seg når man jobber mot friheten: det gikk bra og det går bra. Det skjer ingenting skummelt, det gjelder bare å prøve. Tørre. Satse.
Jeg satser og jeg vet at man før eller siden må slutte å sno seg unna. Frykten forsvinner ikke om man fortsetter i samme tullete spor som før, og det vil aldri gjøre noe bedre. Aldri.

Jeg har all grunn til å være stolt av meg selv: i går var jeg flink, selv om det gnålte og gnåler i hodet om joggeturer, om ditten og datten. Jeg hater å jogge, så hvorfor i alle dager skal jeg utsette meg selv for det? Det er ingen grunn. I dag har jeg også vært flink - så det så. Jeg har kastet mange baller i mål.

Dessuten skal jeg fortelle dere en hemmelighet:
Da jeg ankom Capio visste jeg egentlig at jeg måtte drikke Fresubin- Coctail, jeg ville bare ikke erkjenne det, selv om jeg hadde bestemt meg for å svelge skvipet likevel. Det var tøft, og det er det, men nå har jeg en pause for en stund og så får vi se hvordan det blir.

Og, som Karoline skrev her om dagen: spiseforstyrrelsen skal i søpla.