Jeg gråter mine modige tårer, her jeg sitter i sofaen, innpakket i et hvit og rødt ullpledd i håp om at jeg skal klare å trykke ned knappene på tastaturet. Så langt ser det ut til å gå bra, takk og lov - for jeg orker ikke nok en dag der jeg ikke klarer å gjøre noe som helst.
Mamma mener at jeg har godt av denne sitestillende tilværelsen, men det føles ikke som noe annet enn grusomt håpløst.

Kroppen fungerer ikke, hodet fungerer ikke, ingenting fungerer særlig bra og jeg gråter.