Å jobbe mot det forferdelige monsteret, den grusomme anoreksien, er utrolig vanskelig. Noen ganger virker det som verdens lengste og mest håpløse prosjekt, som om jeg aldri kommer til å komme fram til det endelige målet, finalen, der jeg står som vinneren og elefantstemmen er død og begravet. Heldigvis vet jeg at det er mulig; tusenvis av mennesker har greid det, og da skal jeg også klare det.

Uansett. I dag har jeg gjort noe som jeg for lenge siden burde satt av tid til, et prosjekt som så absolutt er nødvendig for at jeg skal klare å akseptere at jeg er født som et kvinnemenneske, ei jente som skal ha former, og som ikke skal se ut som en av disse dukkene på H&M; dukker som har en kropp tilnærmet lik formen til en gutt. Disse dukkene er fullstendig misvisende og sier ingenting om hvordan en jentekropp faktisk ser ut: jenter skal ikke være en kleshenger, de skal ikke se ut som unggutter i tenårene som ikke er ferdigvokste.

Det er ikke så veldig rart at man får et forvrengt syn på seg selv, når alt man ser rundt seg er liksom-jenter som er langt fra reelle.

Jo. Rommet mitt har lenge sett ut som ei slagmark, og for å få orden på saker og ting, begynte jeg med klesskapet. Det har lenge stått delvis urørt, fylt til randen av klær jeg sakte men sikkert har vokst ut av det siste halve året, noe som ikke er så rart. Jeg har lenge latt disse klærne ligge i ei skuff som jeg ikke åpner, i frykt for at det kommer til å gjøre uendelig vondt å ta en titt på disse plaggene.
Å ha slike minner i skapet er unødvendig av mange grunner jeg ikke engang orker å skrive om, og jeg har rett og slett tømt skuffer og skap, kastet ut all dritten som minner meg om ei fortid jeg prøver å bli kvitt, ting som ikke er nødvendig å samle på.

Jeg trenger dem ikke, jeg vil ikke ha noen ting som minner meg om alt jeg har vært igjennom, og som jeg ikke vil falle tilbake til. For all del.

Ballen har igjen glidd inn i mål. 1 - 0 til meg.

Dessuten er formen bedre nå, som dere sa at den kom til å bli.