"Kanskje det er stress, Annika," sier mamma til meg, der jeg ligger, nærmest halvdød på en sånn benk i vinduet på kjøkkenet.
"Jeg er ikke stresset," svarer jeg, "jeg er ikke stresset."

Det begynner så fint, der jeg sitter ved frokostbordet, halvveis i måltidet, med lydbok på og kryssordbladet ved siden av meg. Svimmelheten fyller hodet sakte men sikkert, ikke noe voldsomt, for jeg pleier å være det. Bivirkninger av de uendelige opptrappingene jeg gjør på medisinene, og ikke noe jeg legger merke til. Ikke før maten, duken på bordet og kryssordbladet begynner å skli framover som de rullegreiene man kan gå på, på Gardermoen, og pupillene mine følger etter; jeg klarer ikke å styre det, og de sklir frem og tilbake i sin egen takt. Deretter siger kvalmen innover, og fyller opp kroppen min.

"Ehm, Mamma?" roper jeg, "det er noe feil her! Verden glir fremover og jeg er kvalm. Er dette vanlig eller?"
"Hva sier du?" roper mamma tilbake.
"Neida, ingenting, det går bra!" Jajaja, kjempebra. Det er først da jeg reiser meg opp, for å legge meg litt på den benken, at jeg forstår hvor feil ting er. Jeg kjører karusell på tivoli, oioi, men det er langt fra morsomt. Verden snurrer og snurrer, akkurat som den har lyst til, kvalmen danser vals på innsiden og jeg klarer ikke å bevege meg.

"MAMMA?" skriker jeg igjen, "VERDEN SNURRER"
"Hæ? Snurrer verden?"
"JA, DET ER SOM OM JEG KJØRER EN SINNSYK KARUSELL"

Deretter kommer mamma inn på kjøkkenet, jeg er halvdød, gråter uten å være trist, klarer ikke å puste ordentlig, og deretter vrenger magesekken seg, akkurat slik den gjør når man har kjørt spykoppen tjuefem ganger på rad, eller noe lignende. Den vrir og tømmer seg til det ikke er noenting igjen, ikke engang et snev av saltpetersyre.
"Hva er det som skjer? Jeg skjønner ingenting, jo."
Nei, for det er ikke noe å skjønne. Det er som om kroppen min nekter å fungere; jeg kan ikke bevege meg, fordi den minste bevegelse får meg til å brekke meg, eller gjør slik at jorden suser av sted igjen. Jeg klarer så vidt å puste, og det å se, nei, det klarer jeg heller ikke.

Jeg er redd. Jeg kan ikke stå på føttene og mamma må støtte meg, i det jeg skal gå på toalettet. Munnen er tørr som sandpapir, men jeg klarer ikke å drikke, i frykt for at alt skal komme i retur. Det er evigheter siden jeg har følt meg så svak, og selv da jeg var på mitt dårligste og anoreksien hadde tatt over kropp og sjel, var jeg ikke ikke i så forferdelig forfatning som det der.
"Mamma, det er som jeg kommer til å dø."

Og dø, det vil jeg ikke.