torsdag
Enda en sånn dag.
7/16/2009 09:36:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
07.47
Jeg våknet helt av meg selv, akkurat slik jeg som regel gjør. En gang i tiden var jeg et ordentlig B- menneske og det hendte at pappa rev opp døren min langt utover dagen, rasket av meg dyna og nærmest ropte inn i ørene mine: "DET ER MIDDAG! KOM DEG OPP." Da jeg var yngre, pleide vi å ha tidlig middag i helgene. Sånn er det ikke nå lengre. Spiseforstyrrelsen har ødelagt søvnmønsteret, gjort det til en kaotisk klump som etter hvert utviklet seg til insomnia, men nå er det heldigvis sånn som det skal være. Bortsett fra at jeg ikke klarer å sove lengre enn åtte, men det gjør ikke noe. Dagene er ikke så lange lengre.
Jada. Da jeg hadde åpnet øynene, beveget meg opp trappa, skjært brødskiver til både meg og lillebror – han jobber hver eneste dag (han er veldig flink), kommet meg igjennom halve frokosten, ble det noe feil med øynene mine. Svelg uten å tygge, skyll ned med kaffe, la skåler og glass stå på bordet, løp selv om beina har vanskeligheter med å bevege seg som normalt, kast kroppen i en sofa, på med pleddet sånn at det dekker øynene, verden begynner å gli som et rullebånd atter en gang, opp igjen for å hente en vaskebøtte med vann, ned igjen, opp – inn i medisinskapet for å ta ut slike stikkpiller man fikk da man var smårolling, ned igjen og fylt med frykt for at det grusomme mandagsanfallet skal komme tilbake. Tastetrykk til mamma som er på jobb, klikk klikk, etterfulgt av surking om at noe er fullstendig feil igjen.
Frykten for å måtte gå igjennom mandagen nok en gang fylte hele meg, spesielt siden jeg er alene hjemme, og ville være flink nok til å ta vare på meg selv. Noen ganger liker jeg ikke å være stor jente, ikke når noe er feil og ingenting fungerer. Det er utrolig hvor avhengig man kan bli av foreldrene sine i enkelte situasjoner.
Fire forferdelige dager på rad. Jeg orker ikke flere dager som dette, noe som kanskje ikke er så rart. Det er rett og slett grusomt. Heldigvis går det fint, og det ser ut til at det har gått over. Takk og lov!
I går fikk jeg med meg trettenåringene våre (lillesøster og søskenbarn) på noe som skulle være en fjelltur. Det var ikke verst siden de ikke er spesielt interessert i å tilbringe det jeg kaller "kvalitetstid med familien," noe som er naturlig siden de er i den fasen der de synes at foreldre er verdens teiteste mennesker, og blir flau av alt de sier.
Hemmeligheten er å feste en sjokolade bak på ryggsekken i ei fiskestang og løpe framfor, som et agn når man er på fisketur.
Neida. Det gikk fint, og det var en koselig tur til tross for at det ikke var noe særlig til fjelltur, fordi mesteparten av strekningen besto av en gjørrkjedelig grusvei fylt med svermende mygg.
I dag skal vi dra til byen alle sammen for å hente forhåndsbestilte billetter til Harry Potter i morgen. Akkurat nå er det en av de få tingene som jeg virkelig gleder meg, selv om jeg er forberedt på skuffelsen som sikkert komme til å komme. Det gjør ingenting.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Hei Annika !
Er en fast leser av bloggen din, men ettersom at jeg har vært ute en del å reist, har jeg desverre godt glipp av mye den siste tiden.
Det jeg egentlig lurer på er om du er utskrevet fra Capio nå?
Du er en flott jente, og som virkelig fortjener alt det beste. Du er sterkere enn de fleste.
Stå på videre, og du kommer til å nå enda lengere enn du allerede har gjort.
Varme tanker - klem
Hei!
Takk skal du ha for at du leser bloggen min og for fine ord :)
På Capio opererer de med slike "utskrivningsperioder". Dvs at man fortsatt er i behandling, selv om man er hjemme. Veldig bra opplegg, for da har man backup hele tiden. Og det er jo ute i verden man skal tilbringe livet.
Akkurat nå har Capio sommerstengt, og de åpner igjen i begynnelsen av august. Jeg skal tilbake dit da :)