fredag
Gollum vs Smeagol.
7/17/2009 01:47:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
dette er et fryktelig langt innlegg.
Jeg, lillesøster og søskenbarnet vårt har tilbrakt tre kvelder på rad i kjellerstua med den filmatiserte utgaven av Ringenes Herre svirrende framfor øynene våre. Det er lenge siden jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett disse filmene, og jeg er like begeistret hver eneste gang. Selv når Inger, Sunniva og jeg får denne strålende ideen om å ha et maraton over en natt, og vi sitter, alle tre med fingrene plassert over øyelokkene i et forsøk på å holde øynene åpne.
I går ble jeg sittende mens ”To tårn” gikk sin gang, å tenke på denne skrullete skapningen som heter Gollum. Jeg blir bestandig så fascinert av dette vesenet, av mange grunner, men det som i hovedsak dominerer, er alle likhetstrekkene jeg finner mellom hans ”jeg og meg” - og spiseforstyrrelsens stemme som har fått vokse og gro på innsiden av meg så veldig lenge. Det er omentrent sånn det er: to sider som kriger mot hverandre, der den onde som regel ligger tusen mil lengre frem enn den gode. Den gode siden, den som egentlig er selve jeg'et.
Et sted i filmen, "To Tårn," tusler Frodo og Sam på den uendelig lange turen over fjellene. De har Gollum med seg som veiviser, og Frodo har lovet ham ettellerannet. Mens Frodo og Sam sover, sitter Gollum alene i mørket og fører denne samtalen med seg selv: (… )
Smeagol: Not anymore.
Gollum: What did you say?
Smeagol: Master looks after us now, we don't need you anymore. Leave now and never come back!
Gollum: What?
Smeagol: LEAVE NOW AND NEVER COME BACK!
Som dere sikkert vet, forsvinner Gollum for en stund, mens Smeagol står igjen, uten dette monsteret som ber ham og å gjøre vonde ting. Uten Gollum, får Smeagol være den han egentlig er, men så lenge dette andre vesenet får være tilstede, og så lenge Smeagol føyer seg etter Gollums stemme, faller sjelen hans fra hverandre. Akkurat slik som det var med meg: i begynnelsen var det jeg og denne stemmen som fortalte meg stygge ting, inntil den tok helt over. Etter hvert som dagene ble til uker, ukene til måneder, tok elefantstemmen over. Alt som var igjen var ei jente med tomme øyne, fanget i bånd og fastlåst til skjærsilden. På innsiden bodde det en drivkraft, en styrke som var kraftigere enn meg selv og denne greia fikk meg til å lyve, lure, nekte, legge på ord her og der og trekke fra.
Jeg har ofte tilbrakt alene, i fullstendig ensomhet, mens jeg har ført en samtale med meg selv - som ligner på det sitatet under. Spiseforstyrrelsen er en ensom sykdom, fylt med vonde ting som lurer en til å lyve, si ord man ikke mener til de man er glade i, ødelegger forhold mellom en selv og andre mennesker. Siden man er så innpakket i sitt egen forvridde syn på alt sammen, glemmer man at den eneste man virkelig klarer å lure er en selv. (...)
Smeagol: I hate you, I hate you.
Gollum: Where would you be without me? Gollum! Gollum saved us! It was me! We survived because of me!
Jeg synes at dette utdraget fra en av disse samtalene Smeagol har med Gollum er veldig lik de hvinende ordene som pleide, og fortsatt kommer snikende. Monsteret venter ofte på et svakt øyeblikk, et hull i muren, slik at det-den-det får slippe igjennom.
Det er i alle fall sånn det har vært for meg (og er). Når alt kommer til alt, er det ikke noen vits i å lyve og skrive: "Neinei, jeg er helt fri for disse ordene og diverse nå! Siden behandlingen er så effektiv, er alt forsvunnet!!!!!!!!!!!" Jeg kan ikke lyve, jeg kan ikke benekte at de kommer, de er der - i perioder oftere og sterkere enn andre, likevel prøver jeg så godt jeg kan å gi grusomheten et spark i baken. Det kommer til å ta lang tid før jeg er frisk, men hey; det spiller ingen rolle. Skal man først bli frisk, er det bedre å sette av god tid i stedet for å gjøre et halvveis arbeid. Alt jeg vil er å få meg selv tilbake. Jeg vil ikke dele kropp og sjel med noe annet. Jeg tror jeg kan klare det.
Hver eneste dag er en ny mulighet til å fortsette, hver eneste dag er fylt med nye muligheter til å kjempe mot - for så å klare det. Det viktigste er å ikke legge inn årene hvis man feiler en dag eller to; alt sammen er ikke tapt. Rustningen og skjoldet man har fått med seg på veien, blir aldri helt borte. Kunnskap kan bli litt glemt, men den forsvinner ikke.
Tro, håp og kjærlighet.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
"Skal man først bli frisk, er det bedre å sette av god tid i stedet for å gjøre et halvveis arbeid."
Bra skrevet, skal virkelig huske på akkurat det. Står på venteliste for innleggelse, og er redd den kommer mitt i skoleåret. Da gjelder det å inneha riktig perspektiv, gjøre riktige prioriteringer og huske på at man har lovet seg selv å sette av god tid ;-)
Jeg kjenner meg så igjen Annika. Du er så flink til å skrive!
Hører du stemmer?
Skolen kan man alltids ta opp igjen, men dagene kommer ikke tilbake. Det viktigste man gjør er å sette av tid til seg selv :)
Jeg hører ikke stemmer som jeg tror er virkelige, men spiseforstyrrelsen har sin egen stemme. Selv om den ikke kan høres for alle andre, bor den inne i hodet og kropp.
Det er veldig vanskelig å forklare.