Jeg gråter når jeg leser referatet fra Capio-saken som ble tatt opp til debatt, på stortinget i går. Det er vanskelig å fortelle hvorfor tårene triller nedover ansiktet mitt mens jeg leser ord for ord; kanskje er det fordi jeg er redd for fortsettelsen - kanskje fordi jeg har et håp om at representantene skal være enig og si JA. Jeg håper at noen av dem har skjønt hvor viktig dette er, hvor mye det betyr å holde Capio gående slik at andre mennesker skal få den samme hjelpen som det jeg har fått. Et behandlingstilbud som faktisk fungerer.

Jeg gråter når jeg leser Vigdis Giltuns ord, der hun snakker i det uendelige, bruker setninger som vi (jeg og noen av de andre jentene i Fredrikstad) har formulert i brevet vi skrev og som vi sendte til stortinget, jeg gråter når en av representantene er ærlig og forteller at hvis Capio ikke kommer inn under fritt sykehusvalg ganske snart, kan det hende at de blir nødt til å pakke sammen sakene sine.
Jeg gråter fordi de ennå ikke har blitt enige, gråter fordi jeg gruer meg til å få vite svaret og gråter en million tårer fordi jeg, ved hjelp av Capio, har fått livet mitt tilbake.

Link til referatet:
Sak nr. 19 [20:55:56]