Jeg skal være ærlig:

Hver eneste dag er jeg sint på meg selv fordi jeg har gått så langt at jeg har fått en grusom sykdom; en sykdom som ikke bare ødelegger kroppen min, men også hodet, muligheten til å være sosial, evnen til å tenke rasjonelt og alt annet som følger med herligheten.

Den veien jeg vandret på mot fortapelsen er så mye kortere enn den smale stien tilbake til livet, returen man må kaste seg på for å få et liv som faktisk fungerer. Det finnes ingen ord som kan forklare hvor tøft det er; hvor vanskelig det er å bite tennene sammen (som jeg ofte skriver), hvor forferdelig det er når angsten kommer krypende, når hjertet banker i hundre og åtti - og ikke minst den forferdelige samvittigheten som kverner, murrer og lager krig oppe i topplokket.

"Fake it until you make it," sier folk ofte. Ja, det er noe i det: jeg viser ikke hvordan ståa er når jeg spiser, for jeg gjør jo det. Tygger og svelger som normale mennesker, besøker kafeer og restauranter, og jeg fikser det fint. Det er okei å kunne gjøre slike ting, uten å skamme seg - for jeg har lært at det er ingen som synes at det er rart å se et menneske bestille noe, det er ingen mennesker som tenker "herregud, hun der, hun spiser faktisk."

Jeg har kommet så uendelig langt i løpet av det halve året på Capio, og likevel vet jeg at det er langt igjen. Noen dager er jeg svakere enn andre, og selv om jeg tenker positivt så godt det lar seg gjøre, betyr det ikke at jeg alltid fikser det - det betyr ikke at jeg har fått en gullmedalje i å gjøre recover på ganske kort tid. Noen ganger synes jeg at det er flaut å skrive sånne ting, fordi jeg vet at så mange av dere har funnet et eller annet med bloggen min som faktisk... har hjulpet mot noe.
MEN det at jeg sloss dag ut og dag inn mot et monster, betyr ikke det at håpet er begravet. For det er det ikke: jeg har sett at det er mulig, jeg vet at det går an - selv om det ikke alltid føles sånn, og jeg er fullstendig klar over at det finnes noe flott og fantastisk der fremme. Jeg må håpe, jeg må tro og jeg må fortsette å prøve - fordi jeg vet at man kan bli frisk.

Jeg og behandleren min har snakket mye sammen om hvordan man skal takle smerten. Hvordan man skal stå i det når ting er som vanskeligst.
En dag i løpet av forrige uke, sa jeg til henne: "Jeg vet at det er liten vits i å stå på bryggekanten, dyppe en tå ned i det kalde vannet - i håp om at man til slutt skal venne seg til kulden og klare å hoppe ut i sjøen. Det er bare å utsette svømmeturen, og når man vet at man må bade likevel, når man vet at det er det eneste riktige å gjøre - er det best å kaste seg ut med en gang. Det blir bare verre jo lengre man står der og det gjør jo ikke saken noe bedre. Likevel er det vanskelig å akseptere at det er sånn det er."
Hun var enig i det. "Det er vanskelig å akseptere, men det er det jeg vil anbefale deg. Hopp ut, ta opp ankeret fra havbunnen og bli skipper på egen skute."

Hun har rett. Jeg kommer ikke til å gi opp; jeg kommer til å kjempe med sverd og klør, slå og sparke og bite, falle og reise meg igjen - for jeg skal klare det. For første gang i mitt liv kan jeg vise verden at terapi fungerer, for det gjør det. Jeg har vært i helvete, og kan jeg klare å få livet mitt tilbake uten å være preget av idiotiske tanker, ja, da kan jaggu meg flere få det til. Det er jeg helt sikker på.

Det blir bedre. Ting har snudd fullstendig på de fem månedene på Capio, livskvaliteten min har hevet seg som en bolledeig som trenger tid for å vokse. Forheving, etterheving og til slutt steking for å bli fullstendig og spiselig.