Jeg våkner, og alt er kaos. Den ene siden av hodet dundrer som en million løpende hester, der hovene slår mot bakken i rasende fart, og det virker som om jeg har slått hodet mot veggen i løpet av natten. Det er umulig, siden jeg våknet i nøyaktig samme stilling som jeg sovnet i, i går kveld. Grusomt. Hodepinen er akkurat som den jeg hadde hver eneste dag etter at jeg begynte å trappe opp på medisinene en eller annen gang tidligere i år.

Dessuten har jeg hatt verdens verste mareritt der jeg var ei gal dame som drakk meg full hver eneste dag, hadde røde øyne og jeg følte alle følelsene som jeg hadde da verden raste sammen og føttene ikke klarte å bære meg lengre.

Etter at jeg hadde stått opp, tidlig som vanlig, var hodet en dott. Svimmelheten var drepende, og det virket som om jeg kom til å besvime hvert øyeblikk. Jeg har aldri gjort det før, annet enn da jeg hadde feberkrampe som barn, noe som er rart siden jeg har vært underernært over lang tid. Jeg er det ikke nå lengre, men likevel.

"Kanskje du er allergisk?"
Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror ikke noe som helst, annet enn at jeg føler meg helt forferdelig til tross for at jeg ikke har feber eller noen ting. Dessuten regner det noe helt forferdelig, og jeg er usikker på om det blir telttur likevel.
For en fabelaktig morgen.